Da jeg gikk en tur på stien i pøsregn her forleden, kom jeg over en liten stein som lå inntil et tre. På steinen sto det: «Du er ikke alene». Jeg tenkte automatisk at dette var skrevet for å skremme: - Bø, liksom – noen overvåker deg.
Jeg viste en venn bildet jeg tok av denne steinen. Han syntes at den var et rørende eksempel på omtanke i koronatider – et forsøk på å si at «du er ikke alene» slik du har det nå. Jeg innså da at jeg kanskje burde gå i meg selv som tolka det på den måten at det var ment for å skremme – heller enn som en oppmuntring til folk som sliter og føler seg alene i pest og isolasjon.
I det siste året er vi mange som har sittet mye på hjemmekontor. Kontakten med omverdenen har stort sett også vært digitalt. Da er bordet bare deeekket for feiltolkninger.
Det er noe med å ha andres ansikt foran oss når vi kommuniserer. Hvis ikke kan ting fort bli tolket i verste mening. Som her om dagen, da sjefen sendte meg en konstruktiv tilbakemelding og tips til noe som kunne endres på det jeg leverte.
Ting gikk litt fort og jeg tolket det surt og slemt – ja faktisk så slemt at jeg kjente underleppa begynte å dirre. Så svarte jeg surt tilbake også, men ble flau da jeg innså at det hadde opplevdes helt annerledes hvis vi hadde stått ansikt til ansikt på kontoret. Etter det har jeg lagt merke til at han begynte å legge inn smile og blunkefjes i meldingene. Rimelig flaut.
Uansett: Hvordan man oppfatter ting kan ha mye med dagsformen å gjøre.
Av og til skjer det samme når jeg leser i Bibelen. På en gretten dag blir jeg skikkelig irritert når jeg leser ting Paulus tillot seg å skrive. Jeg leser det bunnløst moralistisk, jeg ser en pekefinger vifte snerpete mot meg mens ordene nærmest kjeftes ut:
Som for eksempel i Kolosserne 3: «La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.»
På en dårlig dag leser jeg Paulus som tidenes mørkemann. Jeg leser det som om han sier som så at: Ikke lev i verden. Forsak alt som er gøy. Det er kristelig å kjede seg.
Som om han prøver å styre og moralisere og blande seg opp i alle sider av livet.
Etter noen timer så begynner kanskje Paulus å vokse på meg: Søk det gode, søk Gud og Jesus, prøver han å si – som en riktig så fin oppfordring til folk. Ikke for å sende en pekefinger etter meg for å ødelegge alt som er moro.
Hvordan man tolker ting er nok ofte et speilbilde av egen sinnstilstand. Humør og innstilling, erfaringer – alt spiller inn på hvordan man oppfatter en beskjed.
Ved stien står fremdeles steinen og forteller at jeg ikke er alene, og jeg velger heretter å tro at det skal tolkes i beste betydning.
Ida Marie Haugen Gilbert
filosof og skribent
Musikk: Nat King Cole – "L-O-V-E"
