Morgenandakten torsdag 6. mai

Skaperverket og gleden over naturen

Esben Esther Pirelli Benestad
Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK

I begynnelsen – var ingen av oss til stede. Ingen av oss hørte det store smellet, selv om det ennå skal gi gjenlyd i universet. Et formidabelt drønn, må det ha vært.

Et helt univers som stadig utvider seg, ble til en gang da ikke en gang tiden fantes. Hadde vi vært der, ville vi ikke ha hørt noe drønn. Det var jo ingenting der dette drønnet kunne spre seg i. Lyd trenger luft for å bre seg, og ennå var luften langt unna.

Før det vi likevel kan tillate oss å kalle et drønn, var der visstnok: Ingenting.

Men ingenting, hva er nå det? Dette ingentinget skapte i et sjelsettende øyeblikk noe som altså ennå utvider seg, og som har et innhold vi knappest kan fatte med den evnen vi har til å begripe ting.

Ingentinget har blitt til ufattelig mye, deriblant oss.

Underverket Universet, er et skaperverk, for midt i drønnet lå frøene eller sporene til det som en gang for lenge siden landet som stjernestøv på en klode. Kloden var ennå ikke klar til å ta oss mennesker imot, men som hadde i seg selve grunnlaget for at liv kan leves.

Vi ble til av drønn og stjernestøv og noen milliarder års utvikling av det som ingentinget skapte, og som vi mange, mange år senere flyttet inn med all vår evne til å se alt som er vakkert. Vi gjenkjenne gleden i andres ansikt, vi kan føle tilliten i barns blikk, vi kan beundre skjønnheten i en løvetann.

Det er usannsynlig at dette er tilfeldig. Jeg synes det er fint å kalle det skapte for Altet med stor forbokstav. Altet er ennå i bevegelse og vi med det.

Jeg synes det er overveldende fantastisk. Det er en skapelsesberetning som selvfølgelig er helt uten sidestykke med mindre det har vært mer ingenting, flere drønn og flere universer vi ennå ikke vet om. Det gjør ikke saken mindre.

Så står jeg der og ikke bare gleder meg over naturen, jeg blir så imponert over den! Den er overalt, like mye inni oss som omkring oss, alt skapt av stjernestøv med livets frø og sporer.

Et klokt menneske sa at vi ikke bare må forholde oss til vår moder - jord, vi må også være mor for den.

Det sporer i alle fall meg til andektighet og tanker om at Altet ikke er tilfeldig. Kanskje nettopp det er det dypeste trosspørsmålet: Var det en allmektig forstand i ingentinget som kunne se og påvirke alt fra drønnet til alt som har kommet til?

Jeg vil at vi kan se vår plass og forvalte vår del av Altet med det fineste av vår forstand.

Esben Esther Pirelli Benestad

lege, professor og omtaler seg selv som "transbegavet"

Musikk: Cat Stevens – “Morning has broken”