Rent historisk kan det godt være at menneskeheten er midt oppi en av de største omveltningene noen sinne. Jeg skal ikke messe om dommedag på morgenkvisten, akkurat, men at vi står overfor voldsomme utfordringer, det kan det vel ikke være tvil om.
Jeg snakker ikke egentlig om klimautfordringene eller terrorister eller.. det er alt mulig liksom som er i ferd med å bygge seg opp til enorme utfordringer, eller når sant skal sies - til problemer, folk snakker i større og større bokstaver og når vi sliter med å finne nye og bedre motargumenter, blir vi kanskje mindre forsonlige og mer ekstreme, kanskje?
I sånne tider er det som om vi innerst inne lengter etter noe annet, jeg har det i hvert fall sånn - jeg blir så glad når noen skjærer gjennom med et eller annet som får meg til å senke skuldrene, puste roligere. Det er gjerne noen som kommer inn i bildet og lanserer en tredje vei, som løser konflikter, som får oss til å se lyset, bringer verden litt videre.
Deeyah Khan, en norsk-pakistansk filmskaper, har laget en dokumentar der dette skjer. Hun reiser til USA for å møte rasister og det ytre høyre, hun vil høre hva de har å si, forsøke å forstå dem, og hun tar relativt store sjanser, vil jeg si, det er ganske skumle miljøer og typer hun møter, miljøer jeg er søkklastet med fordommer overfor, må jeg bare innrømme.
Men Deeyah Khan får dem til å senke skuldrene, hun viser oss faktisk menneskene, og det som oppstår er både interessant og rørende, samtidig som det viser hvor enkelt og hvor vanskelig det kan være på én gang; fordi hun ser dem, ser de henne, bare ved å møtes, skifter noen holdninger og legger ned fiendtlig retorikk og våpnene, bokstavelig talt.
Det er noe som oppstår når man møtes og dette er ikke bare dialog eller brobygging, som ofte er litt for fine og vanskelig ord - det som oppstår er noe merkeligere, noe som trumfer alt hatet og krigshissingen - én av de verste gutta ringer Deeyah Khan, noen måneder senere og sier at han har skiftet mening, hoppet av hele greia, han er skamfull for som han sier, nå kjenner han jo henne som er én av dem han intenst har hatet.
I Bibelen blir jeg bedt om å elske mine fiender, velsigne dem som forbanner meg, gjøre godt mot den som hater meg, be for dem som forfølger meg. Det er jo ganske drøy kost, da. Men det virker, det ser vi jo stadig. Vi har så god grunner for alt vårt raseri, all vår skepsis, all vår frykt og rastløshet, men mennesket er utstyrt med noe som gjør at vi kan se hverandre i øynene og skifte mening. Noe ubegripelig stort.
Arne Berggren
forfatter, dramatiker og musiker
Musikk: Trygve Skaug - "Bro over mørke bølger"
