Morgenandakten torsdag 14. oktober

Bølgen

Kjetil Gilberg
Foto: Tom Øverlie

Vi er på ferie i Italia, og har leid en liten leilighet på en kritthvit strand. Denne dagen blåser det så mye, at det ikke går an å bade. Men det er varmt og godt, så jeg henter fram en bok og setter meg 20 meter unna vannkanten.

Plutselig kommer en bølge helt opp dit hvor jeg sitter, og i noen sekunder er stranda dekket av vann.

Folk spretter opp og vrir våte håndklær og gestikulerer på italiensk. Så legger de seg ned igjen. Men det går ikke lang tid før det skjer igjen, og nå bli også jeg kliss våt.

Jeg legger fra meg boka, og tenker at jeg skal være forberedt på den neste. Jeg kikker mot bølgene, og oppdager noe rart: Det er ikke nødvendigvis de største bølgene som dekker hele stranda.

Det som skjer er logisk. Når en bølge har kommet inn på stranda, må den ut igjen. På vei ut krasjer den med den neste bølgen, og det er så mye kraft i den som er på vei ut, at selv de største bølgene ikke klarer å komme seg forbi.

Mens de bølgene som dekker hele stranda har en hjelper, rett foran kommer en liten bølge som ikke er så lett å få øye på. Den gjør alt klart. I det den krasjer med bølgen som er på vei ut, står alt stille. Og den neste bølgen kan kaste seg inn på stranden med all sin kraft - uten motstand.

Jeg roper på ungene og utfordrer dem til en konkurranse. Den som står nærmest den neste bølgen uten å bli våt på beina, får poeng. Hver gang det nærmet seg en stor bølge løpte ungene opp til toppen av stranda, mens jeg ble stående. Poeng til pappa. Mens da det kom en liten bølge med riktig avstand til den neste, la jeg på sprang. Ungene derimot, ante fred og ingen fare. Til slutt blir de tatt av bølgene og hylte av latter.

På kvelden satt jeg på balkongen, alle hadde lagt seg. Det var helt mørkt, vinden hadde stilnet, og jeg hørte dønningene slå rytmisk inn på stranden. Jeg tenkte på hvor mye energi vi bruker på å være synlige, og på å tilegne oss makt og innflytelse.

Vi gir hverandre status og verdi ut fra det vi presterer, og det er ved å være eksponert at vi blir viktige. Men Jesus ble ikke imponert av de som hadde suksess, eller hadde politisk eller religiøs makt. Han hadde helt andre verdier, og sa ting som: «De siste skal bli de første, og de minste skal en gang bli de største.» Og: «Salige er de ydmyke – for himmelriket er deres.»

Det slo meg: Kanskje det gode livet egentlig er noe helt annet? Kanskje det gode livet er å være en slik bølge. En sånn liten en. Som kanskje ikke alle legger merke til, men som er på rett sted likevel. Og som legger til rette for at gode ting kan skje.

Kjetil Gilberg

pastor i Kraftverket menighet i Oslo

Musikk: Lisa Nilsson «Änglamark»