Morgenandakten tirsdag 24. august

Å gjøre seg selv hørt

Janne Stigen Drangsholt
Foto: Tommy Ellingsen

På ungdomsskolen hadde jeg en lærer som betydde mye for meg. Han var en prinsippfast mann, fullstendig overbevist om at han hadde rett. Ikke minst var han sikker i sin tro. En av de tingene han var klar på var at kvinner ikke burde bli prester.

Dette grunnla han i Pauli utsagn om at det ikke sømmer seg for kvinner å tale i forsamlinger.

Det var vanskelig for meg å akseptere at det skulle være slik. At menn skulle ha noe unikt ved seg som gjorde at de var mer skikket, mer egnet enn kvinner til å tale i forsamlinger. Men jeg aksepterte det av tre grunner.

Én, fordi han var så overbevisende i sin brennende tro. To, fordi jeg var tilsvarende overbevist om min egen tilkortkommenhet. Tre, fordi jeg hadde hørt det før.

Det er nemlig ikke bare Paulus som instruerer kvinner i å tie. Det finnes utallige eksempler på hysjing av kvinner opp gjennom historien. I det klassiske verket Metamorfoser av den romerske poeten Ovid får vi høre om nymfen Ekko, som er dømt til å bare gjenta alt det andre allerede har sagt.

Det var Juno som i sin tid kastet forbannelsen over den unge nymfen. Fordi hun maste sånn. Snakket. Hele. Tiden. Blablablablablalba. Det tok aldri slutt. Så Juno tok grep. Fratok Ekko retten til å snakke. Til å gjøre seg selv hørt. Til å uttrykke hva hun selv mente og tenkte og ønsket.

Konsekvensen var selvsagt at Ekko bleknet, visnet og svant hen, helt til det bare var en svak gjenklang igjen. Knapt hørbar. Slettes ikke interessant.

Det er lenge siden jeg gikk på ungdomsskolen, og det er lenge siden jeg festet lit til de skråsikre uttalelsene til denne læreren.

I dag har jeg utviklet mine egne overbevisninger og innsikter. Og en av de innsiktene jeg eier er at vi som bor i Norge i 2021 er heldige.

Vi lever i verdens mest likestilte land, og det er svært få idag som med overbevisning og sikkerhet kan hevde at menn er mer skikket til å snakke i forsamlinger og at kvinner bør forholde seg tause.

Likevel viser undersøkelser gjort av Amnesty International at kvinner i offentligheten i større grad blir hetset enn menn, og at hetsen oftere er personlig, truende eller seksualisert.

Og likevel er det slik at kvinner opplever å bli hysjet på rett og slett fordi de er kvinner og fordi de snakker for høyt, for mye, for lenge. For det viser seg at når en fortelling er blitt fortalt og gjentatt i over to tusen år, så har den en tendens til å sette seg og til å bli oppfattet som sann, holdbar, solid.

Derfor må vi følge med på det vi blir fortalt.

Tenke over hvem det er som snakker.

Og hva de egentlig er ute etter.

Og så må vi kvinner fortsette å snakke. Høyt, lenge og mye. Uansett hvor mye vi eventuelt hysjes på.

Janne Stigen Drangsholt

forfatter og litteraturprofessor

Musikk: Moddi – «Vær hilset Fru Bjerkås»