«Jeg har aldri vært med på Pride. Jeg skjønner ikke meningen med å gå halvnaken rundt og veive med regnbueflagget! Jeg har bare ikke det behovet.»
Dette er en kommentar fra 2013, og den er min. Jeg hadde vært ute av skapet i fire år. På den tiden var jeg aktiv i Kristelig Folkeparti, og studerte teologi på Menighetsfakultetet. Begge steder var det mennesker som fortalte meg at jeg levde et syndig liv, at jeg kom til å brenne i helvete, og at jeg ikke burde bli prest. Likevel hadde jeg ikke behov for Pride.
Trodde jeg.
For stort sett hadde jeg det helt fint selv om jeg var åpent lesbisk: Jeg hadde god støtte i familie og venner, hadde ulike politiske verv, og kunne for det meste gå gjennom studiehverdagen uten å bli diskriminert.
I 2014 reiste jeg til den greske byen Thessaloniki. Jeg skulle være der i 6 måneder, lære gresk, fordype meg i ortodoks teologi og leve livet som utvekslingsstudent. På det teologiske fakultet på byens universitet ble jeg ganske fort kjent med noen grekere, og de inkluderte meg i fellesskapet.
En av dem, la oss kalle han Dimitris, var en forsiktig fyr som ikke sa så mye. Han var alltid med når vi dro på kafe etter forelesning, men holdt seg i bakgrunnen. Øynene til Dimitris var vennlige, men blikket unnvikende. Jeg synes han var en merkelig type.
Det var først mot slutten av utvekslingsoppholdet at jeg fikk høre Dimitris historie.
Det er en historie om en voksen mann som ikke tør å være åpen om sin seksuelle tiltrekning til menn, fordi han er livredd for å bli ekskludert fra familien sin. Det er en historie om hvordan han på dagtid studerer til å bli ortodoks prest hvor han skal leve i sølibat, samtidig som at han på kveldstid går på homobarer.
Det er en historie om hvordan det er å leve som skeiv i et gammeldags samfunn, styrt av eldre menn, hvor en konservativ kirke står veldig sterkt.
Historien til Dimitris tok jeg med meg inn i min alle første Pride-parade: Thessaloniki Pride i juni 2014. Siden da, har jeg gått i Pride, hvert eneste år. Fordi Pride handler ikke bare om meg og min historie, det handler like mye om å gå for alle dem som ikke kan gå selv.
Hanne Marie Pedersen-Eriksen
Sjømannsprest i Sjømannskirken i København
Musikk: Fred Åkerström synger "Jag ger dig min morgon"
