Morgenandakten tirsdag 19. oktober

Velsignelse II - Vern mot vonde tanker

Pernille Astrup
Foto: Sofie Astrup Grimsmo

Hele Ni barn er spredt rundt omkring i huset mitt, på senger, sofaer og madrasser. Det er mye liv. Noen ler og fniser. Noen krangler. Ingen vil sove. På kjøkkenet er det kaos, og jeg er sliten.

Det hele var ment som en alternativ julegave til slitne foreldrepar jeg kjenner. De trengte sårt et døgn alene.

Jeg var fornøyd med den kreative gaven som i tillegg kostet lite i kroner og øre? Men akkurat nå kjennes prisen allikevel ganske høy. Jeg går fra rom til rom og forsøker å skape ro, forsøker å være tålmodig og kjærlig voksen.

Da kommer jeg på kontrakten jeg har gjort på forhånd med en av mødrene. Hennes lille gutt visste ikke helt om han liker gaven jeg har gitt hans mor. Han synes verden er et utrygt sted og er ikke så glad for å overnatte borte. Han sier at han ikke kan sove uten å bli velsignet av mamma.

Hennes velsignelse er hans vern mot vonde tanker, følelser og drømmer. Etter litt forhandlinger, går han likevel med på at jeg kan få ta over hennes oppgaver en enkelt kveld.

Hun har forsikret ham om at jeg er i stand til det, at også jeg kan velsigne, og hun har gitt meg nøye instruksjoner. Nølende har han akseptert betingelsene og sagt ja til å dra bort.

Nå er tiden inne for å innfri løftene. Jeg setter meg på kanten av sengen han deler med en venn og ser på ham. Hvordan skal jeg gjøre dette? Er det ok med en venn som ser på? Blir han flau?

Jeg legger hånden min litt lett og en anelse usikker på pannen hans og titter spørrende på ham. Er dette ok? Den lille gutten er ikke så opptatt av hva som er flaut. Det er det visst bare jeg som tenker på. Han ser tilbake på meg, løfter en arm, legger en målrettet liten hånd på pannen min, og i det de kjente ordene lyder, stemmer han i.

Også jeg blir velsignet. Der midt i kaoset en lørdag kveld.

Et øyeblikk stilner alt, men så tar den andre lille gutten ordet. Han har sittet og sett på. Hva han tenker vet jeg ikke, men han ser på meg før han sier høflig og ganske alvorlig «Du Pernille, tror du jeg kan fortelle en vits i stedet?»

Klart han kan. Den fortettete stemningen løser seg opp. Han forteller en vits. Vi ler godt alle tre, og jeg går fra dem – lattermild og glad over dette merkelige og naturlige møte mellom himmel og jord, et møte mellom jordisk og guddommelig kjærlighet.

Og jeg kjenner meg dobbelt velsignet.

Pernille Astrup

studentprest ved Universitetet i Sørøst-Norge

Musikk: Ole Paus «Det begynner å bli et liv»