For noen år siden var jeg på en kunstutstilling i Dublin. Utstillingen handlet om kroppen vår, arrangøren reklamerte med at her skulle hele mennesket stilles ut. Inne i det store lokalet var det stille. Veggene var svarte, belysningen dunkel og lufta tett.
De fleste gikk rundt uten å si noe, de så ned i betonggulvet på vei fra monter til monter. Rundt omkring hadde flere sunket sammen på benker som var satt ut, for å fordøye opplevelsen og hente nye krefter.
For det var ekte, døde kropper som ble stilt ut. Gamle kropper og unge kropper. Menn og kvinner. Noen var snittet på langs i tre deler for å se hvordan kroppen henger sammen. Andre var oppdelt på tvers, slik at man kunne se hver enkelt del fra alle vinkler. Friske lunger og røykelunger, en hjerne her og en kreftsvulst der.
En av installasjonene inneholdt alle blodårene til et menneske – kilometervis – lagt ut i noe som lignet omrisset av et menneske i full størrelse. Rundt omkring stod små skilt med faktaopplysninger: Hver dråpe blod i kroppen er innom hjertet en gang i minuttet. Slike ting.
Ved utgangen lå det en stor bok, der folk kunne skrive det de tenkte og følte. Den inneholdt hundrevis av kommentarer om hvor lærerikt og spennende dette har vært: «Nå ser jeg meg selv på en ny måte. Tusen takk.» Andre var provosert: «Har virkelig alle disse nakne personene gitt tillatelse til å bli eksponert på denne måten?»
Helt bakerst, nederst på siste side, fant jeg tre små ord. Jeg måtte bla gjennom flere blanke sider for å få øye på det, noen hadde skrevet med blå kulepenn: «Var det alt?»
Det synes jeg var et godt spørsmål. Utstillingen lovte å vise hele mennesket – absolutt alt. Men på vei ut fikk de tre ordene meg til å tenke: Det er jo ikke bare muskler, blodårer, lever og nyrer som gjør at jeg er et menneske. Det finnes jo så mye i oss som vi ikke kan se. Tankene våre, følelsene våre og sjelen vår – kan jo ikke stilles ut på denne måten. Men det usynlige er der likevel, like reelt som armer og bein.
Slik er det også med Gud. Det er jo umulig å se Gud, men det betyr ikke at Gud ikke finnes. Og troen på Gud er håpefull i møte med døden. For man kan bli nedbrutt av å se så mange døde kropper, og samtidig vite at en dag blir det også min tur å dø.
«Men vi har ikke det synlige for øye», sier Paulus. «Vi har det usynlige for øye. For det synlige tar slutt, men det usynlige er evig.» Tenk hvis det er slik. Kroppene våre har begrenset levetid, den brytes ned og dør. Men jeg tror at sjelen vår ikke dør, jeg tror den er skapt for å leve evig sammen med Gud. For meg er dette det største av alle kristne håp.
Kjetil Gilberg
pastor i Kraftverket menighet
Musikk: Gro Anita Schønn – "Ting som har verdi"
