Desember preges av tradisjoner. En av de tradisjonene s jeg har skapt for meg selv i voksen alder er å lese fortellingen Advent av den islandske forfatteren Gunnar Gunnarsson fra 1937.
Den handler om gjeteren Benedikt som i tjueseks år har vandret til fjells sammen med en hund og en vær for å lete etter bortkomne sauer.
Benedikt kjenner på et ansvar for alle de sauene som ikke har klart å komme seg i trygghet på egen hånd. Og vi kan lese at hans eneste mål er å finne dem og få de i hus før den store festen brer helg og høytid over hele jorden og gir fred i sinnet til alle som har gjort sitt beste.
Denne boken minner om Johannesevangeliet hvor Jesus bruker tid på å forklare hvem han er og sammenligner seg selv med en gjeter.
Fortellingen om den gode gjeteren blitt brukt for å skape ro i sjelen til engstelige og ensomme mennesker. For ideen om at Jesus ikke gir seg, men leter helt til han har funnet absolutt alle de bortkomne og brakt dem hjem, er kanskje den mest fortrøstningsfulle tanken som finnes.
Dette er noe òg Gunnarsson understreker i sin tekst. For på akkurat denne turen blir været skikkelig dårlig og mange advarer Benedikt mot å legge av gårde.
Men Benedikt viker ikke en tomme. Fordi han vet at han får ikke fred før han har funnet hver eneste en. Han står på og bringer sauene hjem. Uansett forhold. Uansett vær.
Og når jeg leser Advent kjenner jeg på en følelse av å ikke være alene. En følelse av håp om at det finnes noen som vil lede meg hjem.
Samtidig som den minner meg på at også vi må ta ansvar og være hverandres gode hyrder. For hvis det er noe vi lærer av Det nye testamente så er det at vi skal se hverandre, holde av hverandre og passe på hverandre. Vi kan være hverandres gode hyre. Ikke minst nå i advent.
Janne Stigen Drangsholt
forfatter og litteraturprofessor
Musikk: Bruce Cockburn – "I saw three ships"
