Jeg mistet mammaen min da jeg var 23 år. På det tidspunktet bodde og studerte jeg i Bergen. Ganske kort tid etter begravelsen hjemme i Kristiansand dro jeg tilbake igjen til studentbyen.
Jeg ville leve mest mulig normalt. Ikke ta meg for mye tid til å kjenne på sorgen. Jeg ville leve raskt og bekymringsløst. Jeg orket ikke å stoppe opp og ta innover meg følelsen av det enorme tapet som lå og ruget et sted inni meg.
I stedet for å kjenne etter begynte jeg å lete etter tegn. Troa mi har alltid vært ganske lite spektakulær. Jeg har aldri hørt Guds stemme eller hatt en sjelsettende opplevelse av at Gud faktisk er til stede i livet mitt. Jeg har aldri trengt det heller.
Inntil den tiden etter mamma døde. Da fikk jeg plutselig behov for bevis. Gud var nødt til å vise seg for meg, slik at jeg kunne vite at mamma var der Gud var. Hvis jeg kunne se Gud, kunne jeg også se henne.
Jeg stoppet ofte opp ved lyktestolper om kvelden. Så opp på pæra og ba om at den måtte blinke. Hvis den blinket, var det Gud. Hvis Gud viste seg, betydde det at mamma fortsatt var der ute et sted. De fleste gangene ble jeg bare stående og stirre til øynene ikke orket det mer.
Men noen ganger blinket det. Og i de øyeblikkene ble jeg fylt av en barnslig glede over at Gud hadde valgt å vise seg for akkurat meg. Men det tok ikke lang tid før realiteten skylte innover meg. En dårlig lyspære er ikke noe gudsbevis å skrive hjem om akkurat.
Etter en viss tid sluttet jeg å lete etter tegn. Jeg tok meg også etter hvert tid til å kjenne på sorgen. I små etapper, når jeg følte at jeg orket. Og innimellom, når jeg egentlig ikke orket. I stedet for å stirre på lyktestolper ble jeg og søsteren min enige om at hver gang vi så – og fortsatt ser – en regnbue, skal vi tenke på mamma. Hvis vi er sammen når vi ser en regnbue sier vi gjerne: «Se, der er hun.»
Det betyr ikke at vi virkelig tror at hver gang en regnbue åpenbarer seg er det Gud som forteller oss at mamma er der Gud er. Men sånne små øyeblikk er med på å styrke meg i troa på at Gud er overalt og at Gud allerede har vist seg for meg – på helt vanlig, ganske kjedelig vis.
Gud er i de spektakulære opplevelsene og naturfenomenene, slik som regnbuen. Men Gud er også i de helt naturlige, hverdagslige, små tingene. Som en ødelagt lyspære. Jeg tror Gud er overalt, fordi jeg tror Gud har skapt alt.
Og vi trenger ikke lete etter Gud, for Gud har allerede funnet oss – både levende og døde. Derfor tror jeg også at vi én dag skal være sammen igjen, sammen med Gud. Og det er noe av det fineste jeg vet å tenke på.
Elise Kruse
religionsredaktør i Vårt Land
Musikk: Eva Cassidy – "Over the rainbow"
