Når det en gang blir Fotball-EM igjen, er det én kamp du ikke kommer til å se, nemlig bronsefinalen. For den spilles ikke i EM i fotball. Å spille for en tredjeplass er liksom ikke vits for semifinaletaperne. Det står for lite på spill, er nok tanken, det er ingenting å spille for.
Nå som pandemien drar ut, kan jeg kjenne på at det er blitt mange bronsefinaledager i livet mitt. Dager jeg står opp og kjenner at: «I dag? Nei, i dag skjer det visst ikke noe særlig. Og i hvert fall ikke noe viktig.» Sånne dager som jeg før gjerne lengta etter, fordi det kan være deilig å ikke ha full avtalebok, har blitt den nye normalen og litt kjedelig i det avgrensa hjemmelivet jeg lever, i påvente av vaksinen.
Dagene er bedre når jeg føler jeg henger med i cupen, når jeg kan tenke jeg er på vei mot den store finalen, og føler at det faktisk står noe på spill når jeg står opp om morgenen. I stedet for morgener med denne bronsefinalestemningen. Som om jeg er trøtt etter en langdryg semifinale, og har mista litt «piffen».
Men da er det jeg minner meg på at bronsefinaler kan ha sin sjarme. I VM; i verdensmesterskapet, har aldri bronsefinalene blitt avlyst. Og selv om noen av dem har vært et antiklimaks, har andre vært heidundrende underholdning. Som da Sverige vant 5-0 over Bulgaria, eller da Vest-Tyskland slo Frankrike med det fantastiske resultatet 6-3!
For i de gøye bronsefinalene, har spillerne endelig kunnet slippe seg løs, leke seg, prøve ut nye ting på gresset. Bronsefinalen var plassen for å spille av seg skuffelsen etter tapt semifinale, og kose seg med spillet uten den store frykten for å tabbe seg ut. Nettopp fordi det ikke stod så mye på spill; så kunne de slippe spillegleden løs!
Jeg prøver å ta med meg den tanken over i det virkelige livet, at, ok, så har jeg ikke helt cupfinalestemning for tiden, men på en avsidesliggende bronsefinalebane kan det også finnes gleder og mer boltreplass. Kanskje kan jeg bruke denne oppløpssiden av pandemien til å fylle dagene med mer uhøytidelighet, mer lek?
Jeg minner jeg på at Jesus oppsøkte jo sjelden de store stadionene. Med unntak av verdens mest berømte besøk i Jerusalem i påsken, så putla Guds sønn med sitt i det stille og det små. Blant alle oss «uviktig-Per’er» på bygda i Galilea. Der vi vanlige folk utspiller våre livs bronsefinaler langt nede i divisjonene; der møte Jesus opp! For å heie oss fram, ja ikke bare fra sidelinjen, men med i kampen, for å skape samhold, glede og trygghet i laget. Guds kjærlige øyne, de hviler på meg uansett hvor ubetydelig jeg måtte oppleve dagens kamp.
Bibeltekst: Ordspråkene 8, 30-31
Jeg (Visdommen) var byggmester hos ham.
Jeg var til glede for ham dag etter dag
og lekte stadig for hans ansikt.
Jeg lekte på hans vide jord
og gledet meg med menneskene.
Tor Magne Nesvik
prost i Ytre Stavanger
Musikk: Thomas Brønbo – «Livet, håpet og dæ»
