Morgenandakten mandag 13. august

Sunn og usunn skam

Elisabeth Thorsen
Foto: Kim Erlandsen / NRK

Første Mosebok 2, 1

Johannes første brev, 3, 20-22

Det er sagt at det finnes to typer skam: En usunn skam og en sunn. Tanken om den sunne skammen, finner vi i uttrykk som: "Skam deg!" eller det mer passive: "Han eier ikke skam".

Både den som får beskjed om å skamme seg, og den som bli omtalt som en som ikke eier skam, har en mangel. Å mangle skam, handler om å mangle respekt for andre mennesker, eller for det som hører andre mennesker til.

"Hadde det bare vært så lett" tenker jeg. For jeg vet at barnet som får beskjed om å skamme seg, ofte ikke lærer noe som helst. Den som får beskjed om å skamme seg, kjenner nok heller på utrygghet, redsel eller utenforskap. Det som er ment som oppdragelse eller oppmuntring til respekt, slår feil.

Mye av det samme ligger i uttrykket "å ikke eie skam". Vi hører det ofte når noen baksnakker andre. Er det direkte tale, er det gjerne i form av en anklage. Og det er mektig skyts det å påpeke at den andre mangler noe som hører til dette å være et anstendig menneske. Både som baktalelse og som anklage, blir det et angrep som nettopp påfører skam. Og så blir det så lett uklart hvem sin skam som egentlig påføres i angrepet.

Kanskje er den som vil refse egentlig bare redd? Kanskje handler det ikke om oppmuntring til respekt likevel? Kanskje er det bare et uttrykk for en litt kjip sosial kontroll? Et forsøk på å få makt over den andre?

Jeg tror Jesus kom for å ta all skam på seg. Både den såkalte sunne, og den vi helt klart ser er usunn. At Jesus tok skammen på seg, handler om at Han lot seg merke av alt det vi mennesker både avskyr og er redde for. Han gjorde det samtiden sa var urent eller gjorde uren. Han lot seg stigmatisere, avvise, bortvise.

"Skam deg ikke for at du er menneske" skriver den svenske poeten Tranströmer. "Vær stolt. For inne i deg åpner det seg hvelv etter hvelv uendelig. Du blir aldri ferdig, og det er som det skal være."

Slik sammenlikner han mennesket med en katedral. Du vet – en sånn stor kirke der den ene buen avløser den andre og gir både dybde og rom. Du finner dem nedover i Europa. I Norge, er det vel bare Nidarosdomen som kan tjene som et eksempel på den katedralen Transtrømer beskriver. Den som du og jeg likner på. Den som er preget, både av dager som er gått og av dager som skal komme. Åsted, både for menneskelig erfaring og hellig tilstedekomst.

Elisabeth Thorsen

ledende domkirkeprest i Oslo domkirke

Musikk: Herborg Kråkevik: Å leva, det er å elska.