I fjor på den her tiden opplevde jeg noe helt fantastisk. Jeg ble bestefar for første gang, til en liten gutt. Max heter han.
Akkurat nå så holder vesle Max på å ta sine første stavrende skritt. Det går foreløpig litt så som så, akkurat det.
Men mine følelser og de følelsene som foreldrene hans har overfor han, er selvfølgelig ikke avhengig av hvor flink han er. Nei, vi elsker han bare fordi han er den han er. Han har skapt så mye lykke i vår tilværelse bare ved å være til.
Akkurat denne typen kjærlighet som vi kjenner for den lille krabaten, brukes i Det nye testamentet som et bilde på den kjærligheten Gud føler for oss mennesker. For oss alle sammen, uansett alder.
I Efeserbrevet i Det nye testamentet finnes det et merkelig vers: «Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord», står det.
Ikke bare kaller Gud seg for vår Far. Gud er også den som har funnet på dette konseptet som vi kaller farskjærlighet. Både den jordiske - den som vi mennesker føler overfor våre barn - og den guddommelige - Guds kjærlighet til oss.
Jeg tror Gud elsker oss bare for det at vi er til. Vi skaper glede for ham akkurat som våre barn og barnebarn skaper glede for oss. Sånn er Guds fars- og morskjærlighet til sine barn. Til oss alle. Ja, til deg, uansett hvem du er.
Når jeg ber Fader Vår, minner det meg om at vi alle - om det er barnebarnet Max, deg eller meg, kan vi få være hans barn, Guds barn.
Det gir mening til tilværelsen. Det gir lys over livet. Vi er ikke alene i et veldig tomt univers. Han som har skapt det kjenner oss hver enkelt. Og han elsker oss.
Vebjørn Selbekk
Redaktør, Dagen
Musikk: "Ikkje aleina" med Marthe Valle
