Barn trenger foreldre

Alle barn, enten de er egne eller ikke, har vi til låns. Men det går an å si opp en fosterhjemsavtale, dersom det likevel ikke skulle gå. Det kan man ikke meg egne barn, sier Ruth Stenersen.

Ruth Stenersen
Foto: / SCANPIX

For tre år siden bestemte mannen min og jeg oss for å bli fosterforeldre. Nå er våre egne barn flyttet ut, og i stedet har vi tre fosterbarn, forteller Ruth Stenersen fra Kvaløysletta i Troms.

Det var en gutt på 10 år som barnevernet ikke hadde noe fosterhjem til. Han hadde hatt en problematisk oppvekst. Han ble betegnet som en versting, og ingen ønsket å ta imot ham. Ingen ville ha en sånn gutt inn i sitt hjem.

Er han ikke verdt noe? Det var tanken på menneskeverdet som slo ned i meg. Han måtte være ”en av våre minste små” som trengte hjelp, tenkte jeg. Det rørte meg som hadde vokst op i et hjem hvor vi ble innprentet av alle var like mye verdt. For det ble tydelig for meg at han ikke var like mye verdt i andres øyne.

Vi måtte gå noen runder med oss selv. Og på den tiden hadde vi fire egne barn i alderen 11 – 16 år. Vi kom til at denne gutten på 10 år måtte vi åpne hjemmet for.

Alle barn, enten de er egne eller ikke, har vi til låns. Men det blir tydeligere at fosterbarn er andre sine barn, og det går an å si opp en fosterhjemsavtale, dersom det likevel ikke skulle gå. Det kan man ikke med egne barn. Der har man ingen valgmulighet, sier Ruth Stenersen.

Det er ikke alltid like hyggelig å være fosterforeldre når man ut fra eget skjønn gjør sitt aller beste for et barn og du likevel bare får kjeft tilbake for det du gjør. Du får kanskje kritikk og sjeldent et lite smil eller takk tilbake. Det kan være tøft, sier hun.

Hør Ruth Stenersen 9. juni 2007.