NRK Meny
Normal

17. mai under krigen

17. mai-feiringen er nordmenns fremste uttrykk for fred og demokratisk fordragelighet.

Krigen i Norge etter tyskernes overfall. Tromsø 17. mai 1940. Byen er på dette tidspunkt Norges hove
Foto: Scanpix / SCANPIX

I over 150 år har dagen blitt feiret som en hyllest til mellommenneskelig toleranse og nasjonal samhørighet. Dagen er rett og slett en ekte kjærlighetserklæring til våre fremste idealer fred, frihet og likeverd.

Men hvordan ble dagen feiret under den tyske okkupasjonen?

Norges statsbærende parti under kirgen, Nasjonal Samling, ble grunnlagt 17. mai 1933, og dagen ble benyttet av Quislings hird til storstilt feiring av egen fortreffelighet. Etter at krigen kom til Norge 9. april 1940, var det ikke alle nordmenn som var enige i NS’ måte å ivareta arven etter Wergeland på, og alternative feiringer ble snart organisert over hele landet.

Men de tyske styresmaktene var meget klar over hva denne demokratisk orienterte nasjonaldagsfeiringen betydde for kongetro nordmenn, og iverksatte foranstaltninger for å kunne møte og straffe slike utbrytere fra den sanne germanske ånd.

På bakgrunn av slike norske nasjonale intitiativ og de tyske reaksjonene, kan man se et mønster tegne seg gjennom de første krigsårene:

1940

17. mai 1940 ble all feiring av og flagging på nasjonaldagen forbudt av det tyskkontrollerte Administrasjonsråd. Flagget ble mer og mer brukt som en visuell protest mot okkupasjonsmakten, og tyskerne iverksatte stadig flere forordninger for å møte dette problemet. Det var strengt forbudt å synge nasjonalsangen og viftende flagg måtte gjemmes når tyske fly fløy over bygdene.

Dessuten fikk nordmenn i Stockholm ordre fra svenskene om ikke å feire 17. mai 1940 offentlig. Man fryktet at svensker skulle slutte seg til og at feiringen skulle bli oppfattet som en demonstrasjon mot tyskerne.

1941

17. mai 1941 var fastsatt som vanlig virkedag i Norge, men etter konferanse med blant annet Terboven ble det allikevel besluttet å tillate flagging fra stang. Men ikke fra halv stang slik mange nordmenn kom til å gjøre som et uttrykk for nasjonens sørgelige tilstand under tyskerstyret. Sløyfer og kransenedleggelser ble også til en viss grad tillatt, ellers var det generelle demonstrasjonsforbudet ansett tilstrekkelig for å hindre borgertog, offentlig avsynging av nasjonalsangen og lignende fedrelandskjærlighetserklæringer.

Langevåg på Sunnmøre, 17. mai 1941
Foto: Scanpix / SCANPIX

Men nordmenn demonstrerte på dagen ved å flagge vilt og uhemmet for et fritt Norge. Dermed strammet tyskerne kraftig inn på flaggreglene og flagging ble fra nå av kun tillatt fra stang. Det vil si at det ble nå forbudt å bære flagget eller ha flagget eller dets farger på seg.

17. mai tog og flagging var allikevel vanlig i mindre lokalsamfunn der den tyske kontrollen ikke var så gjennomført og total som i de større sentra. I de store byene ble det med de nye flaggforordningene mest vanlig å markere 17. mai ved å holde seg demonstrativt innendørs.

Og slik fortsatte stillingen gjennom krigen. Ved siden av kongens monogram var flagget hele tiden blant de viktigste symboler på et fritt Norge, og tyskerne bedrev en evig kamp mot nordmennenes obstarnasighet. Etter hvert som tyskerne la ned stadig nye forbud benyttet folk seg av stadig mer subtile symboler som binderser og nisseluer.

Ikke da til å undres over at 17. mai-feiringen i 1945 ble en slik gledeseksplosjon i de nasjonale farger og at grunnen for mange flaggfabrikanters formuer ble lagt i disse feberhete vårdagene!

SE HISTORISKE KLIPP: 17. mai 1946