Ny forskning viser at barneverntjenesten i for liten grad hører barn. Det viser også gammel forskning. Det nedslående er selvsagt at selv om barns rett til å bli hørt er forankret i FNs barnekonvensjon og dermed i samtlige lover som angår barn er det vanskelig å sikre barn denne rettigheten i praksis. Selv barneverntjenesten som skal være norske myndigheters eksperter på barns ve og vel, nettopp i praksis, sliter med å inkorporere barnekonvensjonens artikkel 12 i sitt arbeid.
Svein Arild Vis, forsker ved Universitetet i Tromsø konkluderte i sin doktoravhandling med at det er stor variasjon i hvordan barn inkluderes i barnevernsaker.
Det passer inn i det bildet man har av barnevernet som en etat med store lokale variasjoner. Det er dermed ofte tilfeldighetene som avgjør om barns lovpålagte rett til å bli hørt i saker som angår dem selv blir ivaretatt.
Et eksempel
Forskerens funn bekrefter også det jeg som barneadvokat har visst lenge, nemlig at barnas synspunkter i mindre grad blir vektlagt hvis de ikke er i samsvar med barneverntjenesten oppfatning. La meg gi et helt ferskt eksempel:
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
To barn ble i et akuttvedtak fjernet fra sine biologiske foreldre, fordi foreldrene etter det opplyste skulle ha tydd til oppdragervold. Søsknene ble etter hvert skilt for å bo i to forskjellige hjem. Fosterhjemmene fremstår begge som solide og ressurssterke. Familiene er ”stuffet” med ringetjenester 24/7, avlastningshjem, forsterket fosterhjemsbetaling og selvsagt utgiftsdekning. Barna får mange opplevelser, hjelp med skolearbeid og ikke minst dyre fritidsaktiviteter.
Da det var gått ett år siden plasseringen begjærte foreldrene tilbakeføring slik de har anledning til etter loven. En omsorgsovertakelse er i utgangspunktet ment å være midlertidig. Disse foreldrene deltok på foreldrekurs, terapi, sinnemestring etc og var klare til å få barna sine hjem igjen.
Barna ønsket begge to å flytte hjem til foreldrene, men barneverntjenesten mente at foreldrene ikke var klare for å få barna hjem. Barnas mening ble ikke tillagt vekt og barna fikk ikke flytte hjem igjen. Etter nok et år begjærte foreldrene på nytt en tilbakeføring. Nå hadde barna tilpasset seg sin nye situasjon, og fått tilknytning til fosterforeldrene. De hadde hatt samvær med de biologiske foreldrene, men de hadde begynt å føle seg komfortable med sine nye liv. De hadde en oppfølging og velstand de biologiske foreldrene bare kunne drømme om. Barna var nå usikre på hva som ville skje fremover og de sa at de ikke ville flytte hjem til foreldrene.
Det var nokså selsomt å se hvordan hensynet til barnas ønsker i denne omgangen ble fremført som dronningen av argumenter i fylkesnemnda. Det var ønsker som bare ett år tidligere ikke ble tillagt vekt i det hele tatt.
Barnets beste viktigst
Barnets rett til å bli hørt er et av de bærende prinsippene i barnekonvensjonen. Det gjør barnevernets arbeid uendelig mye enklere (og mer sympatisk) når man kan ”smykke seg” med at man tillegger barnets mening stor vekt. Det er imidlertid ikke annet enn dobbeltmoral all den tid barnets mening ikke tillegges vekt når det er uenig.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Hvis man ikke ønsker å tillegge barnets stemme vekt må man begrunne det i hensynet til barnets beste - som også er et bærende, om enn svært ullent, begrep i barnekonvensjonen. Et slikt begrep gir barneverntjenesten stort spillerom for skjønn. Man kan f.eks hevde at barnet ikke skjønner hva som er best for det og at man derfor ikke trenger å høre på det. Eller man kan hevde at det er til barnets beste å ikke blir spurt i det hele tatt fordi det antas å være en stor belastning for barnet å bli involvert. Barnet er selvsagt allerede svært involvert i saken, men det kan muligens være mer komfortabelt å arbeide med saken uten å komplisere den med en evt negativ mening fra barnet.
I doktorgraden skriver Svein Arild Vis at av de barna som man vet har kommet til orde blir de hørt i omtrent halvparten av tilfellene. Andre undersøkelser viser at foreldre ved samlivsbrudd i større grad finner løsninger for samvær der barna blir involvert i meklingsprosessen. Dette indikerer etter mitt syn at barn som hovedregel er fornuftige mennesker som vet hva de synes er bra i livet sitt og hva som ikke funker, og som man kan lytte til bare de får sjansen til å ytre seg.
Det viser dessuten at retten til å bli hørt styrker barnas rettssikkerhet. Det er lett å glemme i kampens hete, men det er faktisk barnet som er ekspert på hvordan det er å leve sitt liv. Det er derfor alvorlig at barnevernet slurver med å sikre barn denne viktige rettigheten.3
For kort utannelse
Barneverntjenesten i dag er et stort maskineri med enorm makt til å gripe inn i befolkningens liv. Det er helt sentralt at barnevernet har denne makten, men den må brukes med klokskap og forsiktighet. Det gjør ofte ikke barnevernet i dag og den har fått et stort omdømmeproblem. I noen miljøer blir den kalt «barnefjerner´n".
Menneskene som besitter makten i barnevernsystemet har etter mitt syn for kort og overflatisk utdannelse til det store ansvaret det er å bruke tvang overfor foreldre og barn. En forlengelse av utdannelsen, som i dag er en bachelorgrad på Høyskolen, kan være én måte å sikre at saksbehandlerne får økt kunnskap om jus, psykiatri, rus, tvang, vold, seksuelle overgrep etc. Det er komplekse og vanskelige problemstillinger barnevernansatte møter på jobb og jeg tror barnevernsarbeidere ofte kjenner seg maktesløse fordi de har for liten kunnskap.
Gode rutiner
Det bør derfor lages gode rutiner for hvordan saker skal behandles, som omfatter alt fra påminnelser om at barn skal snakkes med, til hvordan man håndterer volds- og overgrepssaker. De bør være felles for alle kommuner. De minste kommunene bør gå sammen om for å sikre et større fagmiljø og forhindre habilitetsproblemer som oppstår på små steder der alle kjenner alle. En del kommuner gjør dette allerede i dag.
Det bør inngå i rutinene at alle barn som hovedregel skal få informasjon nok til at de kan ha en kvalifisert mening, dersom de ønsker det. Det bør foreligge en begrunnelse for hvorfor barnet ikke skal høres, dersom det er tilfellet. På den måten tvinges etaten til å ta stilling til denne rettigheten, og det er langt vanskeligere å ignorere den.
Felles handlingsregler for alle barneverntjenestene vil i større grad sikre barn mot den vilkårligheten som barn i barnevernet ofte utsettes for og som i dag utgjør et betydelig rettssikkerhetsproblem.
