Jeg var gravid i uke 22 – over halvveis i svangerskapet. Det hadde vært et helt problemfritt svangerskap og jeg likte å være gravid. Jeg var stolt og følte at dette var riktig på alle mulige måter. Spark hadde jeg kjent i flere uker, og jeg begynte å kjenne den lille jenta i magen min. Samboeren min kunne også kjenne henne og vi gledet oss masse til et annet liv; en ny fase. Vi hadde skrevet navnelister, huskelister og alle mulige andre lister.
Vi var så klare for denne endringen som var på vei. Vikariatet mitt ble utlyst. Så gikk vannet. Helt uventet. Så altfor, altfor tidlig. Dette er ikke vanlig og ikke tenk at det kan skje deg. Men det skjedde oss.
Dagen da alt brast
Jeg ble lagt inn på Ullevål. Og da det endelig var vår tur til å få sjekket hvordan det sto til, viste ultralyden at det ikke var mer fostervann. Jeg kommer aldri til å glemme den umiddelbare empatien fra legen da hun skjønte hva det innebar. Jeg kommer heller aldri til å glemme den tiden legen og jordmoren brukte på oss den samme dagen – den dagen da alt brast.
Det ble laget i stand et rom for oss begge på den gynekologiske observasjonsposten. Et eget rom med to senger. Fra det minuttet vi fikk vite at svangerskapet måtte avbrytes, ble vi skjermet fra alt annet. Vi fikk tid og rom. Det var mange tårer og lange samtaler. Mange sykepleiere som var innom med tårer i øynene. En barnelege som hjalp oss å forstå. En lege til som tok en siste ultralyd og fulgte oss langt i tankeprosessen. En annen lege som tok seg god tid til å forklare hva som kom til å skje i de nærmeste dagene, og hva som kom til å skje i etterkant. «Superlegen» ble hun bare kalt, og det er hun som skal følge oss videre. Det er vi takknemlige for.
Ikke nå det skulle skje
Jeg kommer heller aldri til å glemme jordmoren som var med på fødselen. Vi hadde ikke en gang rukket å tenke oss hvordan en fødsel forløp seg. Det var jo ikke nå det skulle skje. Vi trengte all den veiledningen vi kunne få, men det er også utrolig hvilke instinkter som slår inn.
Den lille jenta kom, hun var like vakker som vi forestilte oss, men hun levde ikke. En annen jordmor tok over. Morkaka løsnet ikke helt. En annen lege kom inn for å hjelpe. Blodet rant, jeg besvimte. Jeg måtte ta en såkalt utskrapning dagen derpå, for å sikre at hele morkaka var ute. Infeksjonsnivåene økte og det ble en siste natt på sykehuset. Det var den femte natten. På enerom, med min samboer ved min side hvert eneste minutt i de dagene vi var på Ullevål. Dagen derpå fikk jeg lov til å dra hjem, med en skikkelig antibiotikakur i bagasjen.
Makeløse mennesker
Nå er det gått en måned siden det hele skjedde, men jeg tenker fortsatt mye på alle de vi møtte i den vondeste uken i mitt liv. Jeg har en makeløs samboer, enestående venner og familie, og med alle disse menneskene på Ullevål var jeg ikke engstelig ett sekund. Umåtelig trist, men ikke redd.
Og når jeg nå går rundt og til tider kan begynne å smile av alle de som tok oss med inn i deres hjerter på sykehuset, da skjønner jeg at livet er godt. Det kan være urettferdig, men livet er fortsatt fint. Vi møtte fem overleger, fire jordmødre, fire sykepleiere, en anestesilege og flere under den utskrapningen, og alle følte dere med oss. Skulle så gjerne ønske jeg husket navnene på alle sammen, men dere vet forhåpentligvis hvem dere er!
Tusen, tusen takk for alt for denne gang og håper vi sees snart under mer lykkelige omstendigheter!
