I forrige uke ble det klart at Jane Austens portrett likevel kommer på en pengeseddel i Storbritannia. Forfatteren av klassikere som «Stolthet og fordom» er tegnet av søsteren Cassandra, med store, brune øyne og en liten, hvit kyse. På 200-årsdagen for forfatterens død i 2017 erstatter hun Charles Darwin på tipundseddelen.
Men det har kostet blod. I hvert fall trusler om blod. Bank of England møtte høylytte protester da de i vår annonserte at nestemann ut på fempundseddelen het Winston Churchill, og at han ville skyve ut den eneste kvinnen som i dag pryder en britisk seddel (bortsett fra dronning Elizabeth, som er på alle) – fengselsreformatoren Elizabeth Fry.
Flere hundre voldstrusler
Frilansjournalisten Caroline Criado-Perez ble sjokkert og tok initiativ til en kampanje for å få banken til å velge en ny kvinne. Hun samlet inn 35.000 underskrifter til fordel for Jane Austen, som enkelt oppfylte kriteriene for å havne på seddel: Et verdenskjent, historisk navn som hadde gitt noe av varig verdi til samfunnet, og som ikke var omstridt.
Det siste skulle vise seg å være fullstendig feil. Caroline Criado-Perez ble utsatt for et voldsomt angrep på sosiale medier, særlig Twitter. Hun ble ikke møtt med argumenter om hvorfor Churchill burde foretrekkes framfor Austen, men med flere hundre voldstrusler. For å ha fremmet forslaget om et portrett på en pengeseddel, der det skal stå en tekst om at den største gleden i livet er å lese, skulle hun voldtas, mishandles, bombes og drepes.
Kvinnehat
Criado-Perez fikk støtte av kvinnelige parlamentsmedlemmer. Også de ble truet. En mann som sto bak de verste truslene ble arrestert, og etterforskning av flere pågår. Twitter ble varslet etter omkring ti timer med truende tweets, men forholdt seg passive. Først etter at flere medier tok tak i saken, har en talsperson uttalt at Twitter hører etter og ønsker tilbakemeldinger, og at de nå ser på en teknisk løsning som skal gjøre det lettere å varsle om trusler.
Det har lenge vært et paradoks at alt som smaker – om enn bare et lite snev – av feminisme, utløser voldsomme negative følelser hos mange aktive brukere av sosiale medier. Criado-Perez oppfattet det som et generelt og voldsomt kvinnehat skylte over henne og arme Jane Austen.
Rowlings mannlig pseudonym
En verdensberømt og populær kvinnelige forfatter oppfattes av enkelte først og fremst som en kvinnelig forfatter. Man kan spørre seg om det er dette som fikk «Harry Potter»-forfatteren J.K. Rowling til å gi ut sin nye kriminalroman under et mannlig pseudonym. Var det for å teste om hun fikk en annen mottakelse som mann?
Rowling har erfaring med dette fra før. Da det første bindet i «Harry Potter»-serien ble antatt, ble Joanne Rowling oppfordret av forlaget sitt til å finne et nytt, kjønnsnøytralt navn. Forlaget trodde bokas publikum ville bli unge gutter, og mente disse ikke ville lese bøker skrevet av en kvinnelig forfatter. Joanne Rowling valgte sitt eget initial, og la til en k, for klangens skyld. Hun skulle ikke angre på valget – forfatterens kjønn sto ikke i veien for mottakelsen. Mange store, kvinnelige forfattere har valgt å skjule seg blant mannsnavn for å bli tatt på alvor: Danske Karen Blixen ble til Isak Dinesen, franske Amandine Aurore Lucile Dupin ble George Sand og engelske Mary Anne Evans skrev «Middlemarch» under navnet George Eliot.
FØLG DEBATTEN : Ytring på Facebook
Kjønnsavhengig mottagelse?
J.K. Rowling utga i all stillhet kriminalromanen «The Cuckoo’s Calling» i april under navnet Robert Galbraith. På omslaget ble forfatteren presentert som en tidligere militærpolitimann. Pseudonymet holdt i tre måneder, før nyheten ble plukket opp av alle britiske medier og salget av boka steg med fire tusen prosent.
Men Rowling kommenterte at det hadde vært deilig å utgi en bok uten forventningspress og en ren glede å få tilbakemeldinger under et annet navn. Og hvis man ser på anmeldelsene av «The Cuckoo’s Calling» – før det ble kjent at forfatteren var Rowling – og av hennes forrige roman, «Den tomme stolen», er det klart en kvalitetsforskjell i tilbakemeldingene. At Galbraith-boka fikk bedre mottakelse, kan selvfølgelig skyldes at den er bedre skrevet. Men det er påfallende at den boka kritikerne tror er skrevet av en mann blir sammenliknet med Dickens, mens den de vet er skrevet av en kvinne blir sammenliknet med Joanna Trollope og Elizabeth Gaskell.
I tillegg sammenliknes karakterene i voksenromanen «Den tomme stolen» hele tiden med karakterer fra Potter-bøkene, både når det er passende, og når det ikke er det.
J.K. Rowling sier hun vil fortsette å utgi krimbøker som Robert Galbraith.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Hadde ikke arbeidsrom
Kvinnelige forfattere når et stort publikum, men møtes altså fortsatt med en viss skepsis, enten de skal skrive for unge gutter eller hylles med sitt portrett på en pengeseddel. At Jane Austen for to hundre år siden våget å skrive under sitt eget navn, skyldes i følge biografene en liberal far og en bror som virket som litterær agent.
Begge Brontë-søstrene, Emily og Charlotte, som ble født omtrent da Austen døde, utga først under mannlig pseudonym. «Stormfulle høyder» var lenge skrevet av Ellis Bell. Jeg tenker på arbeidsvilkårene for Jane Austen, som ikke en gang hadde et eget arbeidsrom. Hun skrev alle sine seks berømte romaner i stuen hjemme hos sin bror eller sine foreldre. Moren og søsteren tok seg for det meste av husarbeidet, siden det er vanskelig, som Austen skrev i et brev, å komponere en tekst når man har hodet fullt av lammelår og rabarbrakompott.
Men folk kom og gikk, hun må ha blitt konstant avbrutt. Austen ville ikke at noen utenom den nærmeste familien skulle vite at hun skrev. Når hun hørte lyden av fottrinn, gjemte hun raskt manuskriptet, eller – hvis hun var midt i en setning – dekket det til med et trekkpapir.
Som Shakespeare...
«Stolthet og fordom» er blitt filmet så mange ganger og trykket i så mange forskjellige utganger at ingen lenger husker antallet. Det er en fascinerende bok, eller – som Virginia Woolf skrev – ikke et verk man ville skamme seg over å bli knepet i å skrive. «Jane Austen skrev uten hat, uten bitterhet, uten frykt, uten protest og uten en hevet pekefinger. Akkurat slik Shakespeare skrev.»
Og han kom på tjuepundseddelen i 1970. Uten at noen protesterte.
