I Norge er det mangel på organer. Eller mer presist - det er mangel på villige donorer. Når frivillighetsprinsippet står i veien for å redde liv må vi stille spørsmålet: Skal vi fratas valget?
Frivilligheten dreper
Organtransplantasjon er en livreddende behandling. For pasienter som får tilbudet er det som regel få eller ingen andre alternativer: Få ei ny nyre eller dø. Ifølge Stiftelsen Organdonasjon står det til enhver tid mellom 300 og 400 pasienter på venteliste for nødvendig livreddende behandling.
Gapet mellom tilbud og etterspørsel er stor. I 2014 var det 116 donasjoner fra avdød giver. Det medisinsk matchende potensialet for donorer blant avdøde i Norge er nærmest det dobbelte. Muligheten til å redde langt flere liv er der. Når prinsippet om frivillighet over tid ikke sikrer nok donorer, er det på tide å gå bort fra det. Staten bør eie organene dine og donere de bort hvis de trengs. Men ikke før du er død. Såklart.
Man høster for å så
Vi kommer ikke utenom at det er store etiske og rettslige utfordringer knyttet til spørsmål om obligatorisk organdonasjon for avdøde. Blant de må spørsmål om statens legitime grenser, religiøs overbevisning eller annen overtro, og individets råderett over egen kropp diskuteres.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Kan for eksempel staten tvangsdonere organer fra levende individer? Nei. Hverken de syke eller de friske er tjent med et slikt regime. Kan staten høste organene dine når du er død selv om det er mot din vilje?
Et prinsipielt forsvar av at statens grenser til individet tilsier at myndighetene skal holde fingrene av fatet. Det er din kropp og du bestemmer. Men med den rette motivasjonen kan det forsvares. I spørsmålet om organdonasjon er det ikke som om at staten skal kverne bestemor til biodiesel. Det er etisk forsvarlig å transplantere organene dine for å redde liv, men ikke å bruke deg til hva-som-helst. Det finnes fullgode alternativer til å bruke lik som gjødsel, men for en trengende donorpasient er organer den eneste løsningen.
Pragmatisk donordugnad
Forsvaret for obligatorisk organtransplantasjon etter døden er derfor basert på ren pragmatikk. Vi kan redde de som lever. Du trenger ikke lungene dine når du er død. Individs ønske om å råtne med organene sine intakt er veid og funnet for lett, sammenlignet med muligheten til å utsette døden for de syke.
Selv med en statlig donordugnad vil transplantasjon bare berøre en brøkdel. Behovet for organer er stort, men sammenlignet med antallet døde i Norge i 2014 (40.400) er det et beskjedent antall mennesker som vil høstes for å sås. Sjansen for at du berøres er derfor så liten at du bør bytte ut den prinsipielle motstanden med pragmatisme.
Ingen donor, ingen nyre
Hoppet fra frivillighetsprinsippet til tvang oppleves likevel stort. Finnes det andre alternativer?
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Andre land har prøvd å speile donorloven. Det vil si at du i utgangspunktet anses som donor, og at du må aktivt reservere deg fra donasjon for å sikre at hornhinnene blir med deg i grava. Problemet med denne tilnærmingen er at den ikke fungerer. Donorprosenten har ikke blitt tilstrekkelig, men den har i mange tilfeller blitt bedre. Speiling av loven gir bedre resultater enn frivillighet, og det kan anses som et mildere alternativ enn tvang. Men dersom målet er at alle som trenger nye nyrer skal få det, er det ikke tilstrekkelig.
Et annet alternativ er å stille donornekterne bakerst i køa hvis de selv skulle trenge det. Incentivet for å melde seg som donor er dermed at du har en reell mulighet til å få en transplantasjon hvis du skulle trenge det. Problemet er igjen at løsningen ikke løser problemet med organmangel. Målet er å ha organer til alle som trenger det – ikke incentivere valg som ikke løser problemet.
Ulempen
Ulempen med tvang ligger i begrepet. Faren er tilstede for at det skjer mot din vilje. Og for noen kan motstanden være sterkere enn hos andre. Det er for eksempel tenkelig at religiøse grupper som tror at kroppen må være intakt for å få innpass i paradis, vil få en svekket livskvalitet hvis de kan trekke transplantasjonsloddet når de dør.
Svaret må være en målrettet pragmatisme og løpende vurderinger av grupper som kan få unntak. Kriteriene for å få unntak må være strenge, og dokumentasjonen for at det berører deg må være god.
Den store kritikken mot pragmatikken treffer likevel best når den påpeker at det ikke finnes noen terskelverdi eller "plankemodell". Det er vanskelig å håndheve og vurdere en målrettet pragmatisme. Hvor går for eksempel skillet mellom pårørende som syns det er litt ekkelt å vite at deler av bestemor blir donert bort, og overtroiske grupper som verdsetter det neste livet mer enn dette?
Glade dager
Inntil videre lever en norske donorfrivilligheten glade dager. Hadde det vært selve frivilligheten vi ville redde så kan vi forholde oss i ro. Skal vi imidlertid redde flest mulig mennesker fra en unødvendig død så hiver vi frivilligheten på havet, og deltar i dugnaden i fellesskap.
Men tvang er likevel ingen evig eller absolutt løsning. Hvis andre alternativer løser problemet med at folk dør i mangel på villige donorer så bør vi velge de fremfor tvang. Og inntil staten tvinger deg til å ta det eneste rette valget bør du gjøre det selv: meld deg som donor.
