Da albumet «Voodoo» kom ut i 2000 gikk D'Angelo over natten fra å være en usedvanlig begavet, men tross alt ganske konvensjonell, ny-soul artist – slik man kan høre det på debutalbumet «Brown Sugar» (1995) – til å bli selveste geniet i en slags tusenårsbølge av nyskapende soul- og R&B-artister. D’Angelo utfordret lytterne med en kombinasjon av spilt, organisk lyd, manipulerte, sjøsyke groover og bakpå sang på grensen til det umulige.
Albumet slo ned som en bombe i engere kretser av musikere og forståsegpåere. I tillegg til følelsen av et voldsomt talent og musikalsk overskudd, som sammen med vokalprestasjonene ga assosiasjoner til en ny Prince, var det den ekstreme utformingen av de rytmiske detaljene på mikronivå som holdt samtalene i gang rundt høyttalerne. Hvor langt gikk det egentlig an å ta det – var det fint eller var det simpelthen for drøyt?
Perfekt, med feil
Som mye annen stor musikk var ikke «Voodoo» et resultat av geniets ensomme arbeid. Den vokste ut av en større krets av kreative musikere og artister i soul-kollektivet The Soulquarians, som også huset artister og band som Erykah Badu, The Roots, Common, og avdøde J Dilla. Rundt årtusenskiftet kom det en serie nyskapende plater fra dette miljøet, hvor produsent og trommeslager Ahmir «Questlove» Thompson fungerte som en slags sjefdirigent.
Det ble spilt og eksperimentert på kryss og tvers og ifølge Questlove var prosjektet på «Voodoo» å bestrebe seg på å spille så perfekt som mulig og så skyte inn en feil (glitch) som gjorde at det låt «messed up».
Helseproblemer og rusmisbruk
«Voodoo» var mørk og transeaktig med tunge skeive funk-groover og bilder av en halvnaken bortreist D’Angelo på coveret. Flere av låtene var preget av hiphopens leie tendens til å betrakte kvinner som en slags sofapute som kan brukes og formes (eventuelt også bankes) etter eget forgodtbefinnende. Det var noe introvert og destruktivt over albumet, og det ble da også begynnelsen på en tilbaketrekning fra offentligheten på grunn av helseproblemer og rusmisbruk som varte i mer enn ett tiår.
Albumet «Black Messiah», som kom i desember i fjor, viser en mer sosialt engasjert og politisk D’Angelo. Plateslippet skjedde angivelig flere måneder på forskudd og ble utløst av hendelsene i Ferguson i USA, der en storjury bestemte at den hvite politimannen som skjøt den ubevæpnete, svarte tenåringen Michael Brown ikke skulle bli siktet for det.
LES: P3s anmeldelse av «Black Messiah»: Kirketid!
Tilbake blant menneskene
«Black Messiah» viser en D’Angelo som har vendt tilbake til menneskene. Den er preget av sosialt engasjement og politiske statements. Coveret er symboltungt og zoomer inn på knyttede hender i en svart folkemengde, og det i denne forstand sentrale andresporet på platen, «1000 Deaths», minner om energien i Public Enemys hardtslående sosiale kritikk fra 1990-tallet ispedd Jimi Hendrix-gitar.
Der D’Angelo vanligvis serverer et ganske varmt, organisk og vennlig lydbilde er denne låten annerledes: Det er støy og forvrengt stemme og samples fra en ikke-kreditert preken av en aktivist-prest som snakker om hvordan Jesus er en «black revolutionary Messiah».
Spilt sånn eller gjort sånn?
Som sagt var noe av det musikalsk oppsiktsvekkende ved «Voodoo» de ekstremt skeive groovene. Dette skyldes forskjellene i det vi rytmeforskere kaller pulsplasseringen på mikroplan mellom de rytmiske lagene. At det er noen millisekunder mellom forskjellige instrumenter som spiller den samme beaten er ikke uvanlig i såkalt rytmisk musikk og tilfører som regel bare spenst til en groove.
På enkelte låter på «Voodoo» var imidlertid dette spriket en liten avgrunn. Avvik på opp mot 100 millisekunder mellom to instrumenter som egentlig spiller «samtidig» er veldig mye – så mye at det nærmer seg den grensen der man ikke lenger klarer å integrere to hendelser til én i lyttingen. Bassen plasserte beaten et sted, gitaren plasserte det et annet, vokalen et tredje. Til og med innenfor trommesettet var det ikke entydig hvor pulsen egentlig var og det var nærliggende å tenke at groovene ikke var spilt sånn, men gjort sånn; at de var drevet ut i det ekstreme med digitale hjelpemidler etter innspilling.
I ettertid har imidlertid Questlove demonstrert at selv de skeiveste groovene på «Voodoo» kan spilles og dermed gjenåpnet spørsmålet om hvordan groovene faktisk ble til. Ble de faktisk spilt sånn eller har Questlove lært seg å spille dem slik i ettertid til live-bruk?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter
Mer slentrende
Også «Black Messiah» er preget av denne blandingen av spilt live-lyd og en følelse av digital manipulering. D’Angelo anno 2014 er mer jazz, mer slentrende og småpratende enn sist. Vokalen er imidlertid til tider fremdeles så langt bakpå at man kanskje tenker at resultatet også på denne platen er en blanding av live spilling i studio og manipulering av timingen på mikronivå i postproduksjons-fasen. Kanskje kommer svaret på om det faktisk er mulig å spille på denne måten på kveldens konsert i Oslo.
Kronikkforfatteren har skrevet doktorgradsavhandling om funk-groovene til James Brown og Parliament.
