Helt siden andre verdenskrig har det vært et mål å få kultur ut til hele folket. I etterkrigstidens fellesprogram, som alle partiene stilte seg bak, står det at kulturinstitusjoner «skal få kår som svarer til deres høye verdi for hele folkets kulturnivå».
Slike institusjoner har man fortsatt å satse på frem til i dag. Ett eksempel er Den kulturelle skolesekken. Ordningen, som står for 181 millioner kroner på statsbudsjettet, betaler en rekke musikere, forfattere og andre kunstnere for å reise rundt i Norge, slik at skolebarn over hele landet skal få tilgang til kultur av høy kvalitet på skolen. Vi vil legge ned Den kulturelle skolesekken.
Tverrpolitisk felleseie
Ideologien om kultur til folket har vært typisk sosialdemokratisk: På samme måte som den økonomiske kapitalen må utjevnes, må den kulturelle kapitalen utjevnes, slik at alle kan få like gode muligheter til å leve gode liv.
Og på samme måte som sosialdemokrater har sett med skepsis på den økonomiske eliten, har de oppfattet den kulturelle eliten som mistenkelig, med mindre den aktivt ønsket å nå ut til folk flest.
Slik er det også i dag. Vi kjenner igjen ideologien når kulturminister Hadia Tajik deler ut penger til Høstutstillingen samtidig som hun undestreker at kulturen må nå ut til alle.
Borgerlige partier har med litt andre grunner også hatt eierskap til ønsket om å spre kultur til folket: Kultur er nødvendig for dannelse. God kultur virker siviliserende. For de borgerlige har kultureliten vært fyrtårnet som skal lede nasjonen videre.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Barn skal oppleve kultur som føles relevant
I utgangspunktet høres dette fint og flott ut. Kultur er kapital, og kapital bør utjevnes. Alle bør få like muligheter til å leve gode liv, og alle bør ha tilgang til dannelse og sivilisasjon. Her møtes venstre- og høyresiden i et felles ønske om å spre kulturen utover landet.
Den kulturelle skolesekken er et godt eksempel på en ordning som prøver å innfri disse verdiene. Likevel vil vi legge ned Den kulturelle skolesekken. Er vi kulturfiendtlige? Motstandere av folk flest? Eller motstandere av dannelse og sivilisasjon?
Ingen av delene.
Vi legger til grunn et ønske som vi oppfatter som svært viktig: Barn og unge skal få oppleve kultur som føles relevant for dem. De bør få være med på å bestemme hvilken kultur det skal være, og egenaktivitet bør ha høy verdi. Å delta i skapelse av kultur fremmer læring.
«Utsettes» for kultur
I 2001 ble det for første gang gitt øremerkede midler til Den kulturelle skolesekken. Ordningen er et eksempel på et generelt problem: Staten får en god idé. Staten forventer at alle andre også skal synes det er en god idé. Staten tar beslutninger og forventer at andre skal like det.
Staten bestemmer at formidlingen skal foregå og sørger for at alle skal få et like godt tilbud, i stedet for å stole på at lokale beslutningstakere klarer å vurdere dette godt nok selv.
Kultur «av høy kvalitet» betyr at beslutningen om hvilken kultur som skal ut til elevene, er sentralisert på egne kontorer med egne ansatte. Det skal gjøre oss sikre på at kulturen holder høy nok kvalitet, men gjør at egenaktiviteten blant elevene ofte er lav. Formidlingen foregår gjerne til tider og på arenaer som ikke åpner for deltakelse fra elevers venner eller familie.
Elevene «utsettes» altså for kulturelle opplevelser de selv ikke har vært med på å forme, og i liten grad selv deltar i skapelsen av.
Vi er ikke ett fellesskap
De fleste oppfatter ordningen som helt ukontroversiell. Det er ikke rart. Vårt kulturelle fellesskap anses gjerne som ett fellesskap hvor vi alle jobber for et felles gode, nemlig opplysning og dannelse av oss alle. Et slikt fellesskap er ingen imot.
Positive tiltak møter svært sjelden kritikk. Mer kultur er alltid bra. Mindre kultur vil alltid være negativt. Og svært få har kritisert Den kulturelle skolesekken.
Men et åpent, liberalt og mangfoldig samfunn skal ikke ta utgangspunkt i et enhetlig fellesskap, men i lokalt ansvar, valgfrihet og kulturelle forskjeller. Da må sentraliserte, enhetlige ordninger som Den kulturelle skolesekken avvikles.
Ikke fordi vi er motstandere av kultur eller formidling av kultur til barn og unge, men fordi vi mener verdier som maktspredning og mangfold må få langt større betydning i kulturpolitikken.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Overlate ansvaret til andre
Ansvaret for formidling av kultur gjennom utdanningssystemet bør desentraliseres og ligge på skolene selv. Skolene må gjerne sørge for kulturformidling som en del av undervisningen, gjerne i samarbeid med lokalt kulturliv, og gjerne på måter som kan utvide det sosiale rommet rundt kulturen så venner og familie kan være med.
Ordningen koster bare 181 millioner statlige kroner i 2013. Landets 429 kommuner trenger bare å hoste opp gjennomsnittlig under en halv million hver for å erstatte budsjettet.
Selvfølgelig kan ikke staten da garantere for at alle får et like godt tilbud. De må i stedet overlate ansvar for «den gode kulturen» til andre, som faktisk kan finne på å prioritere andre tjenester fremfor kultur. Dét er noe av poenget.
Forfatterne har skrevet boken Kultur for kulturens skyld, som nå er ute på Civita. Utdrag kan leses på www.forkulturensskyld.no.
