Hopp til innhold
Kronikk

Robotrabalder

Forrige helg gikk jeg ut på en scene for første gang på tre år. Jeg reiste meg. Jeg sto. Jeg gikk. Ved hjelp av en robot. Det skapte sterke reaksjoner, skriver Birgit Røkkum Skarstein fra «Uten grenser».

Birgit Skarstein på Skavlan
Foto: JONAS ERIKSSON / Monkberry

Publikum på Idrettsgallaen applauderte, både for at teknologien har kommet så langt, men også fordi vi gjennomførte et slikt stunt sammen med et stort publikum. Det vekket minner og fremkalte tårer hos venner, familie og bekjente.

Samtidig raste det i handikapbevegelsen, og på sosiale medier var det ordkrig. Tilropene og jubelen ble kritisert som halleluja-fakter og jeg ble kritisert for å ikke akseptere min egen skjebne.

SE IDRETTSGALLAENi NRKs nett-TV (Skarstein er med fra ca 42 min)

Hva er det med det å gå som enten er helt fantastisk eller helt forferdelig?

«Hvem sin rullestol er det?»

Sist sommer tok jeg toget fra Åndalsnes til Oslo, en tur på i underkant av syv timer: Jeg skal jobbe på toget, og har bestilt comfort-billett, for stikkontaktens skyld. Jeg hopper på rumpa opp trappen inn til vognen, og en tilfeldig hjelper løfter rullestolen etter.

Det vekket minner og fremkalte tårer hos venner, familie og bekjente.

Birgit Røkkum Skarstein

Inne sklir jeg på gulvet bort til setet, og løfter meg opp. Etter avgang kommer konduktøren inn i vognen. Han legger armene over brystet, og ser litt bryskt på passasjene. «Hvem sin rullestol er det som står på gangen?» Han venter ikke på svar. «Er det din?!» Han peker på en tilfeldig reisende. «Nei nei, det er ikke min!» er svaret. «Nehei, er et din?!» Han peker på nestemann, som også kan avkrefte at det er hans.

SE KRONIKKFORFATTEREN PÅ «SKAVLAN»

I vognen bak

Jeg rekker opp en hånd og sier at det er min rullestol som står på gangen. «Jaha», sier han og ser på meg. «Kan du se til å flytte den til godsvognen?» Jeg svarer at jeg har den med meg nettopp fordi jeg har litt problemer med det, og spør om han ikke kan hjelpe meg. Nei, det er ikke hans jobb, får jeg til svar. Dessuten skal handikappede sitte i vognen bak.

HØR BIRGIT SKARSTEIN I SOMMER I P2

Jaha, tenker jeg. «Er det trappefri atkomst i vognen bak?» Nei, det er det ikke. «Er det stikkontakt der bak?» Nei, det er det ikke. «Men handikappede skal sitte i vognen bak.» Så jeg skal altså ikke sitte i vognen med stikkontakter for å jobbe, fordi jeg tilhører en gruppe som skal sitte i vognen bak. Han skjønner ikke problemet. For meg er dette diskriminering og båstenkning av verste klasse. Men jeg tror ikke det er av ond vilje - og nettopp det skremmer meg.

Å gå med robotbein

Når jeg går på tv med robotbein blir krefter i handikappbevegelsen redd for at jeg skal ødelegge arbeidet med å få sitte i samme togvogn som andre dødelige. De er redd for at jeg skal sende et signal om at samfunnet ikke trenger å tilpasse seg enkeltindividene, siden enkeltindividene jo bare kan tilpasse seg samfunnet.

Jeg skal altså ikke sitte i vognen med stikkontakter for å jobbe, fordi jeg tilhører en gruppe som skal sitte i vognen bak.

Birgit Røkkum Skarstein

Så enkelt er et imidlertid ikke.

Et svik å ikke rulle?

Forrige gang jeg var på Skavlan i Sverige fikk redaksjonen kritikk for at jeg satt i en vanlig stol. Det kunne sees på som et svik at jeg ikke skulle sitte i rullestolen. Jeg har stor forståelse for at det er såre følelser knyttet til både det å ha nedsatt funksjonsevne, og at det er brent mye energi på å opparbeide rettigheter i samfunnet.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Likevel mener jeg at det ikke trenger å være noen motsetning mellom å bygge videre på arbeidet for et likestilt samfunn og samtidig tøye grensene for hva som er fysisk mulig for den enkelte. Det handler om å ha to tanker i hodet samtidig, og jobbe både på individuelt og strukturelt plan.

Vi trenger noen som sier fra

Det er bra at noen sier fra. Men når man gjør det må det skje på riktig tidspunkt. Vi trenger noen som sier fra, og som skaper debatt når likestillingen utfordres. Men det må være med fokus på de viktige kampene.

Forrige gang jeg var på Skavlan fikk redaksjonen kritikk for at jeg satt i en vanlig stol. Det kunne sees på som et svik at jeg ikke skulle sitte i rullestolen.

Birgit Røkkum Skarstein

Uavhengig om man kan gå eller ikke er det grunnleggende at man er like mye verdt, og at alle skal ha mulighet til å delta som en likeverdig del av samfunnet. Jeg ønsker å strekke meg for å være en integrert del av vårt samfunn. Jeg ønsker å bruke mine ressurser til fellesskapets beste. Men samfunnet må også la meg utnytte de ressursene jeg har. Sånn er det ikke i dag.

Ryggmargsrefleks

Vi lever i et samfunn som diskriminerer - ikke av ond vilje, men av uvitenhet. Når jeg ikke får sitte i togvognen med stikkontakter, når jeg ikke kan bruke trikken som går utenfor leiligheten der jeg bor, og når det debatteres hvorvidt leiligheter for fremtiden skal bygges på en slik måte at jeg skal komme meg inn på badet tenker jeg at «nei, dagens samfunn er ikke likestilt».

Det ligger ikke i vår ryggmargsrefleks å inkludere alle. Men det kan vi gjøre noe med.

Ikke vond vilje

Vi har alle muligheten til å ekskludere. Men når vi gjør det er det ofte ikke av vond vilje. Det er heller mangel på kunnskap og erfaring. Jeg har også sittet på den andre siden av bordet, som gående. Jeg vet at ingen plasserte en trapp foran inngangen til min lokale matbutikk for å være slem med de som sitter i rullestol.

Det er ikke mer riktig å gå enn å rulle. Det er mulig å både teste nytt utstyr og fortsette arbeidet for et samfunn for alle.

Birgit Røkkum Skarstein

Men det hjelper meg ikke når jeg skal dit for å handle.

Ikke riktigere å gå en å rulle

Jeg er glad for at vi tar debatten om handicap og identitet, men det må komme noe ut av den. Vi trenger oppegående samfunnsborgere som reagerer med ryggmargsrefleksen for å fremme et samfunn vi alle kan være en likeverdig del av.

Det er ikke mer riktig å gå enn å rulle. Det er mulig å både teste nytt utstyr og fortsette arbeidet for et samfunn for alle.

Men fullstendig likestilling får vi først når vi alle klarer å både respektere den enkeltes valg samtidig som vi greier å se verdien av individet - uavhengig av om det ruller eller går.