Reservasjonsstriden er over – trodde vi.
Løsningen lå i dagen: Å fjerne henvisningsleddet. I Norge er abort selvbestemt i første trimester, noe kvinnen selv kan rekvirere og som gynekologiske avdelinger plikter å utføre for henne. Med sjeldne unntak er det ikke medisinskfaglige indikasjoner for abort i første trimester, det er kvinnens personlige valg at hun ikke ønsker å føde barnet.
Fastlegen gir ikke noe faglig bidrag annet enn den støtte og trøst hun skal gi til alle sine pasienter. Da blir det misvisende at fastlegen skal signere en henvisning, all den tid det er kvinnen, og ikke legen, som står bak begjæringen.
Ikke kamparena, men heller ikke skriftestol
Det er også kvinnens ansvar å avbryte svangerskapet. Mange opplever det som en tung avgjørelse – det er ikke bare å «fjerne en celleklump». Men dersom fastlegen virkelig skulle være med å bære en del av denne børa – på et vis gå god for kvinnens beslutning – da måtte legen også få reell innflytelse på avgjørelsen.
Legekontoret skal ikke være arena for politisk abortkamp, men det skal heller ikke være et slags moderne svar på den katolske skriftestolen.
Dette er kanskje baksiden av framveksten av den moderne, selvbevisste, autonome pasient: Man blir stående alene med ansvaret både på godt og vondt – herunder tvilen og skyldfølelsen som kan oppstå.
Rykk tilbake til start
Reservasjonsstriden viste at nordmenn ikke ønsker at legen skal legge seg bort i kvinners motiver for abort. Derfor er det naturlig, slik praksis har utviklet seg mange steder: De fleste abortsøkende kvinner kontakter gynekologisk avdeling direkte og bestiller time til abortsamtale.
Denne ordningen er fullt mulig å implementere i resten av landet. Ikke minst på små og gjennomsiktige plasser kan det være en fordel for kvinnens personvern at abortanmodningen går direkte til sykehuset, og ikke via det lokale legekontoret.
Så kom departementets høringsnotat om den nye ordningen. Det viser seg at vi har rykket tilbake til start, til de rødgrønnes famøse 2011-rundskriv: Fastleger vil på ny bli tvunget til å henvise til abort, potensielt i strid med sin overbevisning.
Alternativt må de ta konsekvensen av sin samvittighetskonflikt: Utsette seg for kontroll og sanksjoner fra tilsynsmyndigheten, bryte fastlegekontrakten, si opp jobben og flytte med familien til et sted der abortskeptiske leger tolereres.
Det er fortsatt en henvisning
Høringsforslaget har tatt på ordet det som var reservasjonsstridens løsning: «Det er jo bare å fjerne legens underskrift fra abortsøknaden.»
Men resten av forslaget viser at departementets folk (fortsatt!) ikke har forstått hva denne striden handler om. Fastlegen skal formidle abortsøknader, og søknaden skal ledsages av et eget skriv med medisinske opplysninger. Herr minister – det er dette som er en henvisning.
En parallell til illustrasjon: Dersom aktiv dødshjelp ble tillatt i Norge ville jeg nok få rett til å reservere meg mot å sette selve giftsprøyta – i hvert fall starten. Men jeg kunne bli pålagt å delta i forberedelsen av dødshjelpen: Gjøre en nevrologisk vurdering av pasienten og hans funksjonsnivå, uttale meg om prognose og behandlingstiltak, bistå pasienten i å finne fram til en lege uten reservasjoner. Jeg ville gjøre meg selv til en del av det apparat samfunnet har laget for å gjennomføre en – utfra min egen overbevisning – etisk uakseptabel handling.
De som ikke har problemer med aktiv dødshjelp kan erstatte det med dødsstraff (tillatt i USA), så kan man forstå hvordan det oppleves å tvinges til å delta i prosessen med å ta livet av et menneske.
Ønsker vi å tvinge dette gjennom?
Selv er jeg «aborttilhenger» (hva kaller man oss som ikke er abortmotstandere?) og har liten sympati med de som mener at abort i første trimester er etisk forkastelig. Men jeg kan godt se at abortmotstanden bygger på rasjonelle argumenter – som jeg er uenig i.
Det er uomtvistelig slik at sammensmeltingen av egg- og sædcelle er en avgjørende begivenhet i et menneskes eksistens, man kan gjerne si at individets liv starter der. Det betyr imidlertid ikke at det befruktede egg nødvendigvis har fullt menneskeverd, eller at det er etisk galt å abortere et ti uker gammelt foster.
Noen, også enkelte leger, mener at fosteret har fullt menneskeverd fra unnfangelsen, og at abort innebærer å ta livet av et menneske. Dette synet, som jeg er uenig i, bygger på deres livssyn, deres overbevisning. Det er del av deres verdensbilde. Det vil krenke deres samvittighetsfrihet, dersom vi tvinger dem til å akseptere vårt livssyn – det at abort er etisk akseptabelt.
Vi har makt til å gjøre dette – men ønsker vi å bruke denne makta?
Ingen omkamp om abort
I Norge er abort bredt akseptert. Reservasjonsstriden er ingen omkamp. Den handler om å gjøre det levelig for en liten gruppe abortskeptiske leger. Utnytte deres restarbeidsevne så å si – for aborthenvisning er tross alt en forsvinnende liten del av en fastleges arbeidsoppgaver.
Departementets prokuratorgrep vil ikke gjøre det enklere for abortsøkende kvinner, men kan ses som et forsøk på å skvise ut fastleger med «gale» holdninger til abort.
Det ligger an til ønskereprise av en av våre styggeste politiske debatter.
