Norge er et spesielt land når det gjelder drap. Det har lenge vært kjent at vi har en lav drapsrate (antall drap i året per 100 000 innbygger) i forhold til andre land. Men nå utmerker Norge seg på en ny måte.
Historisk og krysskulturelt har menn alltid utgjort en betydelig større andel drapsofre enn kvinner. Rapporter utgitt av Kripos viser imidlertid at i de senere årene er kvinner drapsofre nesten like ofte som menn. Og i årene 2000, 2005, 2006 og 2007 ble flere kvinner enn menn drept. Dette har reist spørsmål om hva det er med Norge som gjør at kvinner utgjør en så stor andel drapsofre.
Det blir ofte påstått at det er et paradoks at kvinner blir drept av sine partnere, siden Norge skal være et land med høy likestilling mellom kvinner og menn. Men premissene for å kalle dette drapsmønsteret et paradoks, er feilaktige.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Andeler og rater
Det første som er viktig å understreke, er at det at kvinner utgjør en større andel av drapsofre i Norge enn de gjør i andre land, ikke betyr at kvinner oftere blir drept i Norge enn i andre land. Drapsraten i Norge er som nevnt lav i internasjonal sammenheng, og tall fra Kripos viser at den har gått ned de siste 30 årene.
Men nedgangen i drap skyldes i all hovedsak at antallet menn som blir drept hvert år har gått kraftig ned. Samtidig har antall kvinner som blir drept holdt seg relativt stabilt. Dermed utgjør kvinner nå en større andel av drapsofrene enn tidligere.
Det er viktig å videre påpeke at selv om antall kvinner som blir drept per år har holdt seg relativt stabilt de siste 30 årene, har befolkningen i Norge økt i samme tidsperiode. Dermed har det faktisk vært en nedgang også i raten for kvinnelige drapsofre.
Det er en positiv og oppløftende nyhet at drapsraten har gått ned i Norge de siste 30 årene. Vi kan ta oss råd til å glede oss over at menn ikke blir drept i samme grad som før. Nedgangen i antall menn som drepes i året har tross alt ikke gått på bekostning av kvinner.
Andre mekanismer involvert
Spørsmålet vi må stille nå er hvorfor Norge har hatt en mer positiv nedgang i antall menn som blir drept, enn for antall kvinner som blir drept. Svaret ligger i at det er andre psykologiske mekanismer som får en mann til å drepe en annen mann, enn de som får ham til å drepe den kvinnen han er, eller har vært, i et nært forhold til.
LES OGSÅ: Religionens plass i det offentlige rom
Reproduktive konflikter
På 1980-tallet kom evolusjonspsykologene Martin Daly og Margo Wilson (1988) med et – på den tiden – kontroversielt utspill innen drapsforskning. De mente at ved å identifisere de mulige reproduktive konfliktene mellom partene, kunne man forstå psykologien som utløser drap.
En reproduktiv konflikt oppstår når partene ikke har sammenfallende reproduktive interesser, men snarere kan forringe hverandres muligheter til reproduksjon. Mellom to menn kan konflikten bestå i hvem som har høyest status eller tilgang på flest ressurser. Mellom en mann og en kvinne kan konflikten bestå i at kvinnen ønsker en annen partner, eller at han ikke vet med sikkerhet at det er hans eget genetisk avkom han investerer i.
Daly og Wilson mente ikke at å begå drap nødvendigvis var en tilpasning, noe som hadde hatt en funksjon i å øke overlevelsen eller reproduksjonen til forøveren i vår evolusjonære fortid. De mente heller at drap kan være en ekstrem konsekvens av den psykologien som ble utløst av den reproduktive konflikten (for et alternativt evolusjonært syn på drap,se «The Murderer Next Door» av David M. Buss).
Fordi det er forskjellige reproduktive konflikter som ligger til grunn for drap i mellom menn og partnerdrap begått av menn, vil det være forskjellige forhold i samfunnet som vil påvirke raten til de to drapskategoriene. Jeg vil her fokusere på en reproduktiv konflikt mellom menn og kvinner, som kan ligge til grunn for at menn i Norge i dag begår partnerdrap.
Menn mer avhengig av trofasthet
Fra Afrika kommer det et ordtak som sier «mommy’s baby, daddy’s maybe». I sterk motsetning til kvinner, har ikke menn kunnet vite om barna de investerte i faktisk var deres genetiske avkom. Menn var derfor, evolusjonært sett, mer avhengig enn kvinner av at partneren var seksuelt trofast, for å sikre at de investerte i egne barn. De av våre forfedre som var opptatt av at partneren var seksuelt trofast, ville trolig etterlate flere avkom, og dermed videreføre sine gener i større grad, enn de av våre forfedre som ikke var så opptatt av om partneren var seksuelt trofast eller ikke.
I praksis ville dette føre til en seksuell seleksjon av et kjønnstypisk mønster hvor menn vil oppleve det som en større trussel enn kvinner når partneren er, eller potensielt vil kunne være, seksuelt utro. At kvinnen ønsker ut av forholdet, eller faktisk forlater forholdet, vil kunne bety at hun ikke lenger vil være seksuelt trofast mot mannen.
Internasjonal forskning og mediadekningen av slike drap i Norge, viser da også at partnerdrap begått av menn skjer i all hovedsak i anledning kvinnens faktiske, eller trussel om, brudd i forholdet.
Ikke et paradoks, men et produkt
Dette er én av flere evolusjonære prosesser som har formet psykologien som ligger til grunn for partnerdrap i vår art.
I lys av denne kunnskapen fremstår det ikke som et paradoks at kvinner blir drept av sine partnere og tidligere partnere i Norge i dag. Partnerdrap kan i noen tilfeller snarere fremstå som et produkt av likestilling. I vårt likestilte land, har nemlig kvinner en sosial og økonomisk mulighet til å bryte ut av forhold de ikke ønsker å være i. Og nettopp det å bryte ut av forholdet øker risikoen for at mannen deres kan få drapstanker.
Men dette betyr ikke at vi må godta partnerdrap som en pris for den likestillingen vi jo ønsker å ha i landet vårt.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Etterspør hjelp til de med drapstanker
Det betyr imidlertid at om vi skal få en nedgang i antall kvinner som blir drept av sine partnere og tidligere partnere, så må vi anerkjenne og imøtekomme de menn som opplever samlivsbrudd som en så ekstrem krise at de begynner å tenke at drap er en reell løsning på hvordan de har det.
Jeg har derfor i flere år etterspurt et lavterskelilbud til menn med drapstanker. Kall det gjerne likestilling å gi hjelpetilbud til de som er sårbare for å begå drap så vel som de som er sårbare for å bli ofre for drap, så lenge hjelpetilbudene møter de reelle behovene som viser seg flere ganger i året med uopprettelige konsekvenser.
Teksten er tidligere publisert på Darwinist.no
