Den amerikanske tilnærmingen til opprøret i Syria og fremveksten av IS er omstridt, ikke minst på hjemmebane. Men der kritikken i utgangspunktet var at USA, og Vesten for øvrig, manglet en strategi, synes det nå relativt klart at det faktisk ligger en gjennomtenkt strategi bak den politikken Obama-administrasjonen fører.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter.
Handlingslammelse
Lenge så det ut til at amerikanske myndigheter var rammet av en total handlingslammelse konfrontert med opprøret i Syria. Obama var imidlertid klar på at en militær innblanding ikke var aktuelt. Tvert imot, han ville trekke ut de amerikanske styrkene som var i regionen. Flere av USAs allierte i regionen, først og fremst Tyrkia, ønsket en eller annen form for militært engasjement for å stanse Assad-regimets fremferd. Man advarte amerikanerne om at jo lengre tid krisen fikk utvikle seg, dess større sjanse for en langt mer alvorlig destabilisering av regionen.
Det tydeligste eksempelet på en slik utvikling fikk vi i sommer, da ISIS ble IS og okkuperte store områder i Irak fra sine baser i Syria. Da hadde gruppen, med Assad-regimet som tilskuere, i et par år gjort sitt ytterste for å svekke den syriske opposisjonen.
FØLG UTVIKLINGEN I SYRIA: NRKs Nyhetssenter.
Nøkkelrolle til Iran
Halvkvedede uttalelser fra amerikanerne om å støtte «moderate» grupper militært ga minimale resultater på bakken – ikke minst fordi man fullstendig har avvist ethvert samarbeid med grupper som kunne mistenkes for å ha en islamistisk agenda eller samarbeidet med noen som hadde det. Dette vel vitende om at de forskjellige væpnede opprørsgruppene, sekulære og islamistiske, samarbeidet tett med hverandre i det daglige.
Den eneste gjenværende maktpolen amerikanerne da kan støtte seg på i kampen mot IS, er Iran og deres klientregimer i Damaskus og Bagdad. Strategien med å gi iranerne en nøkkelrolle som «politi» i regionen ble tydeligst formulert av Marc Lynch fra tenketanken Center for a New American Security, som er regnet for å være nær Obama. I en rapport fra oktober tas det til orde for å droppe planer om å fjerne Assad fra makten. I stedet vil man oppfordre ham til å lede Syria i en «mer inkluderende» retning.
Lynch viser til felles amerikansk og iransk press for å få Nouri al-Maliki til å trekke seg som statsminister i Irak som et eksempel på hvordan de to landene sammen kan oppnå fruktbare resultater.
Farlig medisin
Det betenkelige er i hvor liten grad det stilles spørsmål ved Irans strategier og større mål. Vi må ikke glemme at det er Iran som egenhendig har holdt Assad ved makten de siste årene. Uten deres massive økonomiske og militære bistand, som langt overgår den samlede vestlige og arabiske bistanden til opposisjonen, hadde regimet kollapset lenge før noen hadde hørt om ISIS.
Det er også Iran som tillot Maliki å ødelegge de resultatene amerikanerne hadde oppnådd i kampen mot al-Qaida der. Den ekstremt sekteristiske politikken med å utelukke Iraks sunnimuslimer fra reell innflytelse er kanskje den fremste enkeltårsaken til at ISIS så lett kunne legge under seg store landområder med millioner av innbyggere.
Medisinen som iranerne har brygget for å ta knekken på IS i Irak og Syria, burde for alvor få varsellampene til å lyse i USA spesielt og Vesten generelt. I Irak kan vi observere hvordan sjiamuslimske militser blir reaktivert, væpnet og trent av Iran for å være spydspissene i kampen mot IS.
Brutaliteten til disse militsene ligner mistenkelig på IS, med etnisk rensing, massehenrettelser, tortur og forsvinninger som kjennetegn. Iraks innenriksminister, som har kontroll over landets sikkerhetsstyrker, er selv fra Badr-militsen. Snarere enn å styrke statens slagkraft ledes resursene over til militsene, mens politi og sikkerhetsstyrker er parkert på sidelinjen.
Pyroman brannmann
Den samme strategien er brukt i Syria, der Hizbollah og andre militser under direkte iransk kontroll er de ledende kreftene på regimets side.
Det Lynch og andre tilhengere av strategien med å gi Iran en politirolle i regionen ikke evner å forklare, er hvordan dette skal sikre et minimum av fremtidig stabilitet.
Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at en styrking av sekteriske regimer som det syriske og irakiske umulig kan bringe stabilitet. Det er tross alt disse regimene som med sin udemokratiske og sekteriske politikk er kjernen i problemet.
Det syriske regimet har mer enn noen andre medvirket til fremveksten av IS, og så skal det og dets nærmeste allierte gis en nøkkelposisjon i bekjempelsen av dem? Det er den pyromane brannmannen som slår til igjen.
Norge har valgt å engasjere seg i kampen mot IS ved å sende soldater til Irak for å bistå landets sikkerhetsstyrker. Det er nesten utrolig at det ikke vekker større debatt at vi sender våre soldater for å bistå et lands sikkerhetsstyrker som er ledet av et fremtredende medlem av en milits. En milits hvis dødsskvadroner opptrer i nært samarbeid og koordinering med de offisielle sikkerhetsstyrkene, og hvis brutalitet kun kan sammenlignes med IS selv.
