Læreplanmålene i videregående skole er ofte for ambisiøse og teoretiske. Kravene til innsats og tilstedeværelse for dårlige. Nye mennesker med bakkekontakt og erfaring fra skolen bør inn i Utdanningsdirektoratet for å tilpasse læreplanmål, lover og regler dagens skolevirkelighet.
De som etter Kunnskapsløftet ønsker minst mulig matematikk i andre klasse studiespesialiserende, må nå velge et kurs som kalles 2P. P-en i 2P står for praktisk matematikk, og da skulle en kanskje tro at matematikken var nettopp det: praktisk. Lenger unna sannheten er det vanskelig å komme.
Livsfjernt pensum
I læreplanen står det i kompetansemålene at eleven skal:
- analysere praktiske problemstillingar knytte til daglegliv, økonomi, statistikk og geometri, finne mønster og struktur i ulike situasjonar og beskrive samanhengar mellom storleikar ved hjelp av matematiske modellar
- utforske matematiske modellar, samanlikne ulike modellar som beskriv same praktiske situasjon, og vurdere kva for informasjon modellane kan gje, og kva for gyldigheitsområde og avgrensingar dei har
Elevene skal altså lære regresjonsanalyse, så de kan finne en kurve som passer til sammenhengen mellom to variabler. Så kan en spørre: Hvem har bruk for regresjonsanalyse i dagliglivet? Svaret er: ingen. Det er så en må klø seg i hodet for å forstå hvordan nettopp dette kurset har endt opp med å bli så teoretisk, livsfjernt og upraktisk.
Hva slags kunnskaper, erfaringer og empati har menneskene som bestemmer at ungdommer som ønsker minst mulig matematikk, skal gjennom et livsfjernt pensum for å lære sånt som dette? En kan spørre seg om vi har å gjøre med teoretisk orienterte akademikere.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Stempel i panna
Og konsekvensene? Det er at tusenvis av elever hvert år går gjennom andreklasse med stempel i panna på at de er udugelige i et matematikkfag jeg ennå har til gode å høre én eneste matematikklærer si egner seg til uvillige 17-åringer. Samt at en rekke elever helt unødvendig ikke får seg et vitnemål etter tre års videregående skole.
Men frafallet er størst i yrkesfagene: Rundt halvparten av alle elever som begynner på yrkesfaglig utdanning, fullfører aldri. Årsakene er selvfølgelig mange. Men ingen bør være i tvil om at mange av de læreplanmålene elevene tvinges gjennom, ikke akkurat oppmuntrer teoritrøtte elever til å forbli i utdanningen.
Noen kompetansemål i faget engelsk på bilmekanikerlinja illustrerer problemet.
Mål for opplæringa er at eleven skal kunne
- drøfte kultur og samfunnsforhold i flere engelskspråklige land
- drøfte framveksten av engelsk som et verdensspråk
- drøfte ulike typer engelskspråklige litterære tekster fra ulike deler av verden
- drøfte tekster av og om urfolk i engelskspråklige land
- produsere ulike typer tekster tilpassa digitale formkrav i forskjellige digitale medier
Bilmekanikerelev Sigrid Rime (17) kan fortelle om resultatet av så lite jordnære kompetansemål gjennom en opplevelse fra praksisperioden på et verksted:
En tysk kunde kom innom med bilproblemer. Vi reparerte den, og på spørsmål fra tyskeren, som snakket engelsk, om hva vi hadde gjort, visste jeg ikke hva jeg skulle si. Jeg manglet ordforråd. Da hadde jeg ikke mye bruk for diktanalysen vi driver på med i engelsktimene, for å si det slik.
La dem konsentrere seg om norsk
Vi må huske at disse ungdommene nettopp ikke har valgt en studieforberedende linje for å ta høyere utdanning, de har valgt en yrkesutdanning. Legg også til at de allerede har vært igjennom målene om innsikt i engelskspråklig kultur i ungdomsskolen.
Også norskfaget på yrkeslinja har unødvendig teoretiske kompetansemål. Som for eksempel «beskrive grammatiske særtrekk i norsk og sammenligne med andre språk» og «skrive kreative tekster på hovedmål og sidemål med bruk av ulike språklige virkemidler». Kanskje det er lurere for yrkesfagelever å konsentrere seg om det norske språket og å skrive tekster som er knyttet til det yrket de skal utøve?
Men av alt som har tilflytt oss lærere fra Utdanningsdirektoratets hånd de siste årene, er sluttvurderingsregimet og at innsats i timen ikke skal telle sannsynligvis det mest ødeleggende for læringstrykket. I Aftenposten fikk vi en presisering av hva Utdanningsdirektoratet mener med sluttvurdering og manglende vektlegging av innsats i timen, skrevet av avdelingsdirektør Siv Hilde Lindstrøm og rådgiver Dag Johannes Sunde:
Sluttvurdering skal vise den kompetansen eleven har når opplæringen avsluttes. En pianist som øver til en konsert vil gjerne bedømmes ut fra konsertfremførelsen, ikke ut fra prosessen med øving og feilspilling forut for konserten. Denne retten har også elevene. De skal kunne øve sin kompetanse frem til slutten av opplæringen.
Er det bare sluttproduktet som teller?
Innsatsen underveis skal altså ikke få konsekvenser for den endelige vurderingen. En kan jo spørre hvordan det er i Utdanningsdirektoratet. Når de ansetter en person i 100 prosent stilling, er det da akseptabelt at vedkommende ikke kommer på jobben annet enn sporadisk om vedkommende leverer et godt produkt til slutt? Hva vil kollegene si når de passerer en tom stol hver dag, når den ansatte ikke stiller opp på møter eller gruppearbeid? Jeg har – for å være ærlig – ikke noe tro på at det er en akseptabel adferd i Utdanningsdirektoratet. Men den retten skal altså elevene ha.
Utdanningsdirektoratet trenger nye koster. Mengden teori må reduseres og rettes inn mot det yrkesfaglige om vi skal få frafallet ned. Jordnære mennesker med empati og forståelse for livene til dem som vokser opp uten mange bøker i hyllene, bør gå igjennom kompetansemålene i ulike fag og tilpasse dem en annen virkelighet. Den virkeligheten som ungdom uten foreldre med høy utdanning lever i. Og vi må få nye regler når det gjelder sluttvurderingsregime og aksept for manglende deltakelse i timen. Hører du, kunnskapsminister?
