Hopp til innhold
Kronikk

Legg vekk de psykiatriske diagnosene

Psykiatriske diagnoser er mer til skade enn gagn.

Psykiatrisk klinikk

'De psykiatriske diagnosene slik de fremstår i dag gir rett og slett ingen mening,' skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Colourbox

– Vet du hva en psykisk diagnose er?

Jeg spør min 13 år gamle sønn. Han tenker seg lenge om og foreslår at det kanskje er en psykisk sykdom. Så jeg spør videre:

– Vet du at ADHD er en sånn diagnose?

Hvorpå han raskt svarer nei. Jeg fortsetter:

– Så du tenker ikke på dem som syke?

– Nei …. Eller … det spørs hvordan syk man mener …

Han høres forvirret ut.

– Hva med angst da, vet du hva det er?

Jeg gir meg ikke. Her er svaret enklere:

– Det betyr at du bekymrer deg, sier han.

– Er det en sykdom, da?

Han svarer nei.

– Men er det ikke rart at det også er en diagnose?

– Jo, nei, jeg vet ikke. Kanskje.

Forvirringen har steget til et nivå som gjør at jeg avslutter utspørringen.

Og min sønn har all grunn til å være forvirret. I tillegg til ADHD og angst har de fleste av oss hørt om diagnoser som schizofreni, bipolar lidelse, personlighetsforstyrrelser, depresjon og psykose. Disse refereres til i filmer, tv og avisartikler. Vi får også høre at omtrent halvparten av den voksne norske befolkningen vil rammes av en diagnostiserbar psykisk lidelse i løpet av livet.

Gir ikke mening

Kan dette virkelig stemme? Psykiatriske diagnoser omtales i dagligtalen som noe som faktisk finnes, sykdommer som eksisterer i kroppen til folk. Men faktum er at selv med mange års forskning finnes det ikke en eneste biologisk markør for noen av lidelsene. De psykiatriske diagnosene slik de fremstår i dag gir rett og slett ingen mening.

Vi opplever å forstå mennesker bedre uten diagnoser, og vi får et bedre samarbeid når merkelappen ikke kommer i veien for forståelsen.

Birgit Valla, psykologspesialist

For å forstå de psykiatriske diagnosene må man forstå hvordan de har blitt skapt, slik James Davies viste i boken «Cracked: why psychiatry is doing more harm than good». De første kom i 1952 og bestod av lister over de viktigste kjennetegn ved en gitt problematikk. Men hvordan kunne psykiateren vite at den hadde stilt riktig diagnose? Siden det ikke fantes, og fremdeles ikke finnes, noen objektive prøver som kunne tas, ble diagnosene som ble satt i beste fall upresise, og i verste fall bare en slags gjetning.

Mer pålitelige

Frem til i dag har man derfor forsøkt å utvikle diagnosene slik at de skal bli mer pålitelige. I 1974 ble det i USA satt ned en ekspertgruppe av 15 psykiatere som skulle komme frem til nye diagnoser. Denne prosessen gir et skremmende bilde på hvordan en prosess preget av tilfeldigheter kan få enorme konsekvenser for millioner av mennesker. Siden det ikke fantes noen biologiske markører for å definere de nye diagnosene, ble de i stor grad utarbeidet gjennom enighet mellom medlemmene i gruppen.

En av medlemmene beskriver prosessen slik: «Det dreide seg i liten grad om systematisk forskning, og mye av forskningen var egentlig et salig oppkok. Jeg tror de fleste av oss var klar over at det var svært lite god forskning som kunne brukes som grunnlag for våre beslutninger.»

Det er ingen grunn til å opprettholde den psykiatriske forståelsen av mentale problemer som sykdommer som trenger en diagnose.

Birgit Valla, psykologspesialist

En annen sier: «Det som skjedde i disse gruppene var ikke vitenskapelig. Det lignet mer på en vennegjeng som skulle bestemme seg for hvor de skulle spise middag. En ønsker kinesisk mat, mens en annen heller vil ha italiensk. Og etter litt diskusjon og kompromisser ble man enig om italiensk».

Forstår mennesker bedre uten diagnose

«Hvis du ikke kan forklare det enkelt, så forstår du det ikke godt nok», skal Einstein ha sagt. De psykiatriske diagnosene har økt i antall og blitt revidert flere ganger. Sidetallet for diagnosemanualen har økt fra 130 sider i 1952 til nesten 1000 sider i dag. Dette har dessverre verken gjort dem mer pålitelige eller meningsfulle. Og de fleste fagfolk som bruker diagnosene, kjenner ikke til historien bak deres tilblivelse.

De psykiatriske diagnosene slik de fremstår i dag gir rett og slett ingen mening.

Birgit Valla, psykologspesialist

Vi trenger en helt ny tilnærming til psykiske problemer, slik som for eksempel Peter Kinderman tar til orde for i boken «Fra sykeliggjort til aktiv deltaker – i stedet for dagens psykiatri». Jeg leder en kommunal psykisk helsetjeneste for barn, familier og voksne. Vi arbeider på bakgrunn av hva menneskene som oppsøker oss definerer som sine problemer. I samarbeid med den enkelte forsøker vi å forstå problemets natur og hva som vil være gode løsninger. Vi diagnostiserer ikke, og ser at dette heller ikke er nødvendig. Vi opplever å forstå mennesker bedre uten diagnoser, og vi får et bedre samarbeid når merkelappen ikke kommer i veien for forståelsen.

FØLG DEBATTEN: NRKDebatt på Facebook

En glipp

Det er ingen grunn til å opprettholde den psykiatriske forståelsen av mentale problemer som sykdommer som trenger en diagnose. Tiden er inne for endring, noe stadig flere fagpersoner tar til ordet for. De psykiatriske diagnosene har bare vært blant oss i litt over 60 år. Med sitt sviktende forskningsgrunnlag er sjansen for at de vil overleve liten. Når man ser tilbake på verdenshistorien vil diagnosene antageligvis bli sett på som en glipp i søken etter å forstå menneskets psyke og hva som skaper velvære og god mental helse.