På bergensk har vi et fint uttrykk – «å belite seg». Mange av de fine nyansene i uttrykket blir tapt i oversettelsen til norsk, men det betyr noe a la å innfinne seg med tingenes tilstand og ta konsekvensene av egne valg. Nå som Spellemannprisen – en institusjon som ofte bommer, ofte er i uttakt med tidens ånd og for folk flest er kjent som det der dritkjedelige på TV – har valgt å fjerne de noe merkelige prisene for henholdsvis beste mannlige og kvinnelige artist er det viktig at alle involverte parter beliter seg.
LES OGSÅ: Myten om den kvinnelige artisten.
Fallitterklæring fra likestillingsombudet
Endringen har stort sett blitt tatt godt i mot, og det med rette. For mange av oss som er unge i dag er kjønnskvotering en ganske absurd idé. De beste skal vinne. Om det er en pris eller en jobb har ikke noe å si. Derfor er det litt rart når likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik uttaler at «… spellemannkomiteen [må] sikre at de kjønnsnøytrale prisene ikke vil føre til at kvinner detter ut.»
Dette låter som en fallitterklæring i mine ører. Om man skal ta utgangspunkt i nettdebatten virker ikke Ørstavik å være aleine om å frykte at norske kvinner ikke er flinke nok i faget sitt til å vinne på egenhånd, eller evt. mene at norske mannlige musikkbransjefolk driver et slags misogynistisk musikkilluminati i skyggene.
Altså, hæ? La oss ta siste alternative teori først. Norge er et land med en liten befolkning, som igjen fører til at vi har et lite marked for musikk, noe som igjen fører til få profesjonelle artister og en liten bransje. Den norske musikkbransjen er med andre ord en liten, ganske sårbar bransje. De få artistene som oppnår reell kommersiell suksess er svært viktige for selskapenes økonomi, og de jobbes fram – uavhengig av kjønn. Det er ingen som har noe å tjene på å holde kvinner fra å vinne priser de fortjener. Det finnes ingen økonomiske insentiver for å sabotere kvinners musikkarrierer.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Musikkbransjen hater ikke kvinner
Norge er velsignet med mange dyktige, kvinnelige artister. Artister som både har musikalsk kredibilitet og kommersiell suksess. Hvorfor skulle bransjen forsøke å ødelegge for noen de tjener mange penger på? Fordi de hater kvinner? Selv om det skulle være tilfellet, kjenner jeg musikkbransjen godt nok til å vite at disse menneskene elsker penger mer enn de hater noe som helst.
Hva så med første teori? Er ikke norske, kvinnelige artister dyktige nok til å vinne prisen for årets artist? Jo, de beste er det. Her handler det altså om å belite seg. Vil du fjerne den absurde kjønnsinndelingen fra Spellemannprisen, så får du og tåle å se menn vinne mange år på råd, om det er slik at spellemannkomitéen mener at menn har vært de beste artistene. Kjønn er nemlig irrelevant her. Her er det en uhellig blanding av suksess og talent som avgjør. Den (spellemannkomitéen mener er den) beste vinner.
Vil ikke ha et kjønnsløst samfunn
Om du mener det er problematisk at menn hypotetisk sett kan vinne mer enn kvinner, så er du realiteten en tilhenger av den gamle kjønnsinndelingen. Du er med andre ord en del av problemet.
Belit deg. Ikke ønsk en forandring velkommen, når du egentlig ikke vil ha den. Ikke front holdninger bare fordi de regnes som riktige av samtiden. Si det du faktisk mener.
Det er ikke slik at jeg vil ha et kjønnsløst samfunn, men jeg vil ikke at kjønn skal tvinges på folk. Klart, kjønn er en viktig del av for eksempel Susanne Sundførs perspektiv. Hun er en kvinne, hun skriver og komponerer som en kvinne. Hun er mye annet også, og det påvirker nok musikken hennes, dét og.
For meg er det like viktig å la folk operere innenfor tradisjonelle kjønnsrollemønstre, som det er å la folk bryte med disse mønstrene om de ønsker det. Med andre ord skal en kvinne få lov å framstille seg som en kvinnelig artist, men vi bør ikke ha et system som tvinger en annen kvinne inn i den samme rollen. Vi kan ikke behandle kjønn som en statisk størrelse som definerer alt og alle, hele tiden, uansett.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Har ikke vært statiske
Og det har heller ikke spellemannkomiteen gjort. Fra henholdsvis 1975 til 1977 og 1997 til 2002 var det kun én pris for beste popsolist. Spellemannkomiteen har ikke bare endret kjønnskriteriene, de har også sluttet å skille mellom soloartister og grupper innenfor samme sjanger. Komiteens endringer virker altså ikke å kun være styrt av et kjønnsperspektiv, men kanskje i likeså stor grad et ønske om å vitalisere Spellemannprisen og bruke den som et verktøy for å skape oppmerksomhet rundt den norske musikkbransjen – en bransje som nesten hadde færre artister enn det var Spellemannpriskategorier før denne endringen.
Men kjønn spiller nok en viss rolle her. Moderne populærmusikk har nemlig alltid vært et av de stedene i det vestlige samfunnet hvor kjønnsroller tydeligst har blitt utfordret. Fra David Bowies androgyne Ziggy Stardust fram til Fever Rays DJ Screw-inspirerte, maskuline og mørke stemme har artister utfordret samtidens forventninger til kjønnsrollemønstre gjennom sin musikk. Populærmusikk er en viktig arena for å diskutere kjønn på en måte som treffer bredere enn folk som studerer kjønnsteori. Forkledd som underholdning forandrer populærmusikken folks holdninger til hva kjønn skal være, og å forsøke å begrense denne dialogen ved å dele utøverne opp etter kjønn er ikke hensiktsmessig.
Dessuten, hva skulle spellemannkomiteen gjort om de hadde beholdt kjønnskategoriene og en transkjønnet person hadde vunnet?
