Når en 15 år gammel jente dreper for å drepe, eller en ung mann skyter ungdommer på en øy, sier vi gjerne at slik ondskap er uforståelig og meningsløs. Og det er den nok for de fleste i betydningen at man ikke har forståelse for at gjerningspersonene gjorde som de gjorde eller ser noe positiv mening i det.
Men det er ikke uforståelig og meningsløst i betydning at vi ikke forstår årsakene til det som skjedde. Det er heller ikke rimelig å si at det per definisjon må være en psykiatrisk lidelse inne i bildet. For er det noe vi kan ha lært av kriger og folkemord de siste 100 år, så er det at svært vanlige mennesker svært raskt kan få seg til å gjøre de grusomste handlinger.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Urimelig å diagnostisere alle
Det er mye forskning på folkemord og annen menneskelig ondskap som avdekker en lang rekke årsaker som kan få mennesker til å gjøre grusomme ting mot andre. Til vanlig tenker vi at vi har sperrer mot slikt fordi vi har en naturlig respekt og sympati for andre, og et moralsk kompass som sier oss hva vi kan og ikke kan gjøre. Men forskning viser også hvor lett det er å bryte ned slike moralske sperrer, gjennom dehumanisering, latterliggjøring, fiendebilder, ideologi, og så videre.
Selvsagt vil psykiatri i noen tilfeller forklare en del konkrete tilfeller av mord og overgrep. Men det har også vært massiv deltakelse i folkemord som i Nazi-Tyskland, hvor det blir urimelig å diagnostisere alle sammen. Heller har forskning avdekket mer normale hendelsesforløp hvor mennesker gradvis blir mer og mer ekstreme, gjerne på en måte hvor snøballen begynner å rulle slik at det ene tar det andre. Et talende eksempel er hvordan man tidlig i Nazi-Tyskland bare planla å forflytte store mengder jøder, men det førte til så store problemer med frost og sult at man så da det ville vært mer humant bare å henrette dem.
Fiendebilde
Bernt Hagtvet skriver i «Folkemordenes sorte bok» at det synes å være et dypt og underbevisst behov i oss alle for å leve i trygghet blant våre egne på vårt eget land. Et fiendebilde som framhever at det er moralsk rett å fordrive jøder, tutsier eller muslimer for å forsvare seg selv, kan lokke til seg mange helt normale mennesker, som gradvis kan endres og gjøres i stand til å handle grusomt. Mange normale soldater har beskrevet den store barrieren som det å ta livet av den første personen (hvilket gjerne var resultat av tvang og mange har behov for å ruse seg for å få det til), men så går det overraskende lett etter det.
Les også: Jente (15) tiltalt for overlagt drap
Les også: Alt om 22.juli-rettsaken
De andre
Gruppedynamikk spiller også inn: Å være del av en gruppe gir identitet og, og det ønsker folk fordi det gir forutsigbarhet, trygghet og anerkjennelse. I en gruppe av likesinnede får man bekreftet sine verdier i kraft av at andre mennesker har valgt som du. Det gjelder alt fra humor til smak, moral og så videre.
Dette fungerer best om gruppen er rimelig ensartet og har tydelig avgrensende kjennetegn, men det er naturlig nok ganske vanskelig så lenge gruppen er av en viss størrelse. Man får ikke nordmenn til å tro at alle nordmenn lukter på en bestemt måte, eller har en bestemt neseform eller lignende, siden alle kjenner til mange unntak. Men det er langt lettere å definere seg negativt mot noen andre, og si at «Vi lukter ikke hvitløk slik som pakistanerne»; «Vi har ikke store neser slik som jødene»; «Vi er ikke kvinnefiendtlige slik som muslimene» – selv om dette altså er usanne stereotypier.
En ytre fiende
I tillegg vil en gruppe oppleve større indre samhold om de har en ytre fiende.
Frykt, ideologi og gruppetenkning kan, sammen med press, propaganda og andre mekanismer, drive folk i retning av ekstremisme. Dette er bare noen få eksempler, for hvis man spør hvorfor mennesker gjør ondt mot hverandre, er svaret at det finnes utrolig mange forskjellige grunner til at det. Men til en viss grad vil det hjelpe om man har kunnskap om disse mekanismene, slik at man får hjelp til å være selvkritisk for eksempel mot stereotypier av andre grupper. Stanley Milgram er en forsker som fikk folk til å utsette andre for dødelige støt, og kanskje hadde jeg selv også gjort det i den situasjonen, men nå som jeg kjenner eksperimentet og mekanismene, hadde jeg neppe gjort det.
Uforklarlig ondskap?
Finnes det så onde handlinger som ikke er begrunnet i annet enn ondskap? Er det like fullt en rest av uforklarlig ondskap? Er noen mennesker onde og kan bli besatt av ondskapens kraft?
Nei. Ondskap er et ord som har en moralsk funksjon: vi kaller visse handlinger og motiver for onde for å uttrykke at slikt ikke må skje, men snarere forhindres. Slik fungerer det generelt, slik at for eksempel folkemord kan kalles ondskap og må forhindres, selv om det kan være helt ulike årsaker til at de ulike deltakerne gjør som de gjør. Da må vi inn og se på hvert tilfelle for å se når det er rett å klandre og straffe, og når det er rett å behandle. I begge tilfeller er målet det gode.
