kronikkvignett ytring

Nylig kom regjeringen med Perspektivmeldingen, som skal ta for seg de viktigste langsiktige utfordringene for Norge fremover. Finansminister Sigbjørn Johnsen er klar, det er arbeid, ikke oljen, som er Norges fremtid. Eller som han tenker: det er skatteinntekter som er Norges fremtid. Derfor er da også alternativet mer arbeid eller mindre velferd, alternativt økte skatter. Sistnevnte fordi noen må betale mer for de som er helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet.

Nylig påkalte NHO oppmerksomheten nettopp til Perspektivmeldingen, ikke minst relatert til den rekordhøye arbeidsinnvandringen til Norge. Men innvandringen nevner ikke finansministeren med et ord. Det er i så fall ikke særlig smart, hvis regjeringen faktisk ønsker å fortelle hva som er utfordringene for Norge i et langsiktig perspektiv.

HØR DAGSNYTT 18: Debatt om Perspektivmeldingen

Innvandringen er ikke bærekraftig

Utfordringen med innvandringen er at den ikke er bærekraftig. Til tross for at det faktisk er arbeidsinnvandringen som de siste årene virkelig har skutt fart, er det likevel for enkelt å havne over på trygd. Jamfør for eksempel at det siste året har arbeidsledigheten blant rumenere og latviere økt betydelig.

Til tross for at innvandrerhusholdninger har få personer i pensjonsalder, hadde de likevel et underskudd i skatte- og trygderegnskapet, det vil si de forbruker mer trygder enn de betaler inn i skatt.

Hege Storhaug, journalist og forfatter

Men det er også et annet skjevhetsbilde som tallenes tale formidler: vi bidrar høyst ulikt til skatteinntekter og forbruker trygder like ulikt. Human Rights Service (HRS) nye rapport «Skatte- og trygderegnskap for Norges husholdninger (HRS N-1 2013)», basert på SSBs skatte- og trygderegnskap, publikasjonen «Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2011» (SSB-rapport 8/2012) avkler tallene. Dette regnskapet omfatter 2,2 millioner husholdninger i Norge i 2009, der 12 prosent - 255 000 husholdninger - har innvandrerbakgrunn.

Hva betalte ulike gruppene inn i skatt og hva tok de ut i trygder?

Til tross for at innvandrerhusholdninger har få personer i pensjonsalder, hadde de likevel et underskudd i skatte- og trygderegnskapet, det vil si de forbruker mer trygder enn de betaler inn i skatt. Husholdninger med norsk bakgrunn hadde derimot et lite overskudd.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Store forskjeller

Det er en kjent sak at den norske befolkningen er eldre enn innvandrerbefolkningene. Blant nordmenn er 14 prosent over 67 år, blant vestlige innvandrere er tallet 5 prosent, mens for Asia og Afrika er tallene henholdsvis 4 og 1 prosent. Derfor er hele 81 prosent av trygdeutbetalinger til norske husholdninger alderspensjoner, og kun 19 prosent er mer tidsbegrensede trygder (dagpenger, sykepenger, barnetrygd, bostøtte, sosialhjelp).

Samtidig er hele 50 prosent av innvandreres trygder relatert til tidsbegrensede trygder.

Dersom innvandrerbefolkningen vokser i takt med SSBs høyalternativ, og skatte- og trygderegnskapet fortsetter som før, vil balansen i regnskapet reduseres med nærmere 48 milliarder kroner i år 2030. I år 2060 vil balansen være svekket med 117 milliarder kroner sammenliknet med år 2009.

Hege Storhaug, journalist og forfatter

Hvis vi holder alderspensjoner utenfor regnskapet, øker derfor forskjellene mellom den norske befolkningen og innvandrerbefolkningen.

Ser en pensjon og trygd under ett, var differansen mellom innbetalt skatt og utbetalte trygder blant norske og innvandrerhusholdninger på 6 000 kroner. (Norske husholdninger hadde et positivt bidrag på 3 752 kroner, mens innvandrerhusholdninger hadde et negativt bidrag på 2 600 kroner.)

Hvis en holder pensjon utenfor, øker forskjellene mellom innvandrere og den norske befolkningen til hele 81 000 kroner.

Gjør en det samme blant ikke-vestlige husholdninger, øker forskjellene fra 28 000 kroner til 108 000 kroner. For personer med flyktningbakgrunn økte forskjellene fra 75 000 kroner til 144 000 kroner.

Innvandringen påvirker balansen i regnskapet

Ifølge SSBs siste befolkningsfremskrivning vil Norges befolkning grunnet høy innvandring øke til seks millioner allerede i 2024 (dette er høyalternativet, som er lavere enn den faktisk målte innvandringen siste årene). Dersom innvandrerbefolkningen vokser i takt med SSBs høyalternativ, og skatte- og trygderegnskapet fortsetter som før, vil balansen i regnskapet reduseres med nærmere 48 milliarder kroner i år 2030 sammenliknet med i 2009. I år 2060 vil balansen være svekket med 117 milliarder kroner sammenliknet med år 2009.

Omfanget på innvandringen, og type innvandring, i fremtiden vil således ha svært stor effekt på den framtidige balansen i skatte- og trygderegnskapet.

Alarmerende tall for Oslo

For Oslo er de nevnte skatte- og trygdetallene særlig alarmerende, all den tid den nevnte befolkningsfremskrivningen viste at innvandrere kan bli i flertall rundt 2040 (som er et forsiktig anslag), der majoriteten av innvandrere forventes å ha ikke-vestlig bakgrunn. Hva da med hovedstadens skatteinntekter?

Å lykkes både med dagens innvandring de kommende tiårene og samtidig klare å videreføre en raus velferdsstat som i dag, er altså ikke en realistisk målsetting.

Hege Storhaug, journalist og forfatter

En rapport HRS publiserte i fjor, «Sysselsetting Norge og Oslo», avdekket at sysselsettingsgraden er enda lavere i Oslos ikke-vestlige befolkning enn på landsbasis (55 prosent versus 57 prosent). Også vestlige innvandrere er mindre sysselsatt i hovedstaden enn nordmenn.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Klarer ikke begge deler

En så betydelig svekkelse av velferdsstatens økonomiske fundament som skissert her vil selvsagt få store konsekvenser for velferdsstatens fremtid og finansiering av trygde- og pensjonsordninger. Og da er heller ikke statens økte utgifter til infrastruktur (for eksempel boliger, veier, skoler, barnehager) medregnet.

Å lykkes både med dagens innvandring de kommende tiårene og samtidig klare å videreføre en raus velferdsstat som i dag, er altså ikke en realistisk målsetting.

Vi burde som borgere kunne forvente at enhver ansvarlig politiker holdt orden i det nasjonale velferdsregnskapet, og hadde med seg de kommende generasjoner i tankene når politikk utformes de nærmeste årene.