Forbrukermakt virker ikke

Mange husker kanskje at de trykket "like" på Facebook da vennene skrev om boikott før påske i fjor. Det hele tok av da bloggeren Sophie Elise langet ut mot Freia for bruk av palmeolje i påskeeggene. Men medial hukommelse handler om uker, ikke år.

For tre år siden handlet det om en tekstilfabrikk i Bangladesh som raste sammen. Produsentene skulle boikottes. Hva har skjedd? Er det noen som tror slavelønn og palmeolje tilhører fortiden?

Teoretisk makt

Teorien bak forbrukermakt er enkel. Ved å stemme med pengepungen kan hver enkelt forbruker være politisk aktiv hver gang hen handler, og på den måten skape et etisk samfunn. Men det er en avskrevet teori, fordi det knapt finnes empiri som bekrefter tesen. Å insistere på forbrukermakt innebærer et samfunn som ikke finnes.

Forbrukere er som hunder eller maur. De kunne tatt over verden om de hadde organisert seg, men de gjør det ikke. Poenget er at forbrukere er en kategori, ikke en gruppe.

Produsenter er selvfølgelig redde for at kunden ikke skal kjøpe varen, så om det blir en eller flere store mediesaker, kan såkalt forbrukermakt i beste tilfelle fungere som et korrektiv. Men butikken er ikke et stemmelokale.

Et etisk valg forutsetter komplett og fri informasjon, mulige valg, og en kontekst som gjør at man kan foreta disse valgene. I tillegg en forventning om at den arenaen man endrer fordrer en etisk beslutning.

Det er snart påske og eggene skal handles og fylles. Da er mor og far ute i butikken og handler etter foreldreplikter. Som vert og vertinne skal sørge for at det blir laget god mat, rituell mat, riktig mat. Vi er opptatt av festen, godteriet, måltidene og gavene. Vi er opptatt av den konteksten varene skal inn i etter kjøp.

Forbrukere er ikke politikere

Noen av oss er opptatt av på næringsverdi, men veldig få ser nærmere på produksjon, etikk eller politikk. Vi ser eggene ligge i pakken, enten den er hvit, grønn eller blå, men har liten innsikt i produksjonsprosessen, og vi vil heller ikke ha det.

Som forbrukere har vi rett og slett andre plikter i butikken enn vi har som borgere i den etiske samfunnsdebatten. I butikken skal man sørge for at husholdningsbudsjettet holdes så lavt som mulig, og at vi får det beste produktet til lavest mulig pris. Vi stoler på Mattilsynet, på butikken og produsenten. Og det er den arbeidsdelingen vi vil ha.

Hvordan kua har hatt det for å produsere melken, hvordan arbeiderne har det som støpte slikkeriene, eller hvilke ingredienser som er direkte usunne, tilhører en profesjonell sfære som vi ikke har forutsetninger for å sette oss inn i.

For å få slutt på palmeolje må ernæringseksperter beslutte at produktet er usunt.

Økologer må beslutte at det ikke er bra for miljøet. Og politikere må ta en beslutning om å forby produktet. Det er det som kalles ”det representative demokrati.” Likevel har politisk forbruk blitt overdrevet ansett å være en viktig trend.

Når Sophie Elise preker boikott av palmeolje, antas det at hun har stor påvirkning fordi mange leser hennes blogg, men resultatet er og blir slett. Freia, og andre produsenter, vet at det er minimalt med folk som omsetter Facebook-statuser og "likes" i praksis. Og de vet at den mediale hukommelsen er på gullfisknivå. Noe også fjorårets salgstall av de nevnte sjokolade-eggene viser. Det er et fåtall som bedriver politisk forbruk og de fleste gjør det sjeldent, og med meget få produkter.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook og Twitter

Politikken virker

Mange frivillige organisasjoner har som strategi å oppfordre forbrukere til fravalg (boikott) eller tilvalg (at man kjøper etisk produserte produkter). Resultatet er i beste fall dårlig samvittighet for en liten gjeng. USA forandrer ikke sin dronepolitikk hvis du lar være å kjøpe cola. Boikott synes rett og slett ikke på bunnlinja.

Dyrevernalliansen er et motsatt forbilledlig eksempel. De har selvfølgelig informasjon for forbrukere, men arbeider først og fremst opp mot det som virker, mot Mattilsynet og politiske beslutningstagere. De er både en vaktbikkje og bistår med faglig informasjon og oversikt der byråkrater har tidspress. De arbeider også direkte opp mot kjedene og har f.eks. fått REMA 1000 med på laget. Det flæsjer ikke pupper og synes ikke like godt i mediene. De lar andre ta æren – fordi det virker. Med resultatet: Bedre dyrevelferd.

Ellers har produsentene lett å skylde på forbrukeren under argumentet: «Forbrukerne får det de vil ha». Da lar man nettopp forbrukervalget være politisk. Og når forbrukerne velger de billigste eggene fra systematisk mishandlede høner, eller klær fra slaver, blir det da tolket som en beskjed om at valget er tatt.

Hvis man vil bedre folks helse, sørge for at dyrene får et anstendig liv, eller vil at de som syr klærne våre ikke skal gå sultne til sengs etter 14 timers arbeidsdag, må det politiske beslutninger til.

Det er umoralsk, feigt og antivitenskapelig av politikere og ideelle organisasjoner å overlate beslutninger til forbrukere.

Med det ønsker jeg en god palemoljesøndag – i år også.