Denne replikken er et svar til Janvier Mbongo Nzigos kronikk «Det handler om mennesker».
Siden 90-tallet har temaet innvandringsregnskap vært en rød klut i samfunnsdebatten, det vil si temaet har vært avvist og man har tillatt seg å føle, heller enn å legge fakta på bordet. Innen ingen andre felt er det samme tillatt. Heldigvis. Men så skjedde noe: Finansavisen tok for seg SSB-tall og laget oppsiktsvekkende regnestykker som blant annet viser at staten påtar seg finansielle kostnader på 4,1 millioner kroner per ikke-vestlig innvandrer som kommer til Norge.
Da tidde resten av medie-Norge, og da reagerte jeg. Hvorfor? Fordi media ikke har villet ha debatten eller tallene på bordet. Det merket ikke minst vi i Human Rights Service (HRS) da vi som første instans leverte et innvandringsregnskap i 2009. Da var det valg, og ingen toneangivende medier ville omtale den unike rapporten. Det til tross for at temaet handler om å føre en politikk som er bærekraftig for de kommende generasjonene.
Det handler om ikke å invitere så mange til bords at alles mager rumler etter måltidet. Så enkelt, så åpenbart.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Få nyte de samme godene
Dette burde også være i Nzigos interesse. Hvorfor kom han til Norge? Fordi vi har en bærekraftig velferdsstat basert på frihetsverdier. Hadde ikke statsfinansene vært under kontroll, hadde altså Nzigo ikke vært blant oss. Jeg antar at han ønsker at flere flyktninger som han skal få nyte de samme godene han har blitt tildelt. Det gjør i alle fall Human Rights Service og jeg.
Den ikke-vestlige innvandringen, slik den har forløpet i 50 år, har kostet Norge enorme summer, som også Brochmann-utvalget har dokumentert. De første som kom frem mot 1975 og arbeidsinnvandringsstoppen, var ofte forkledd som turister, og svært mange av dem endte opp på uføretrygder, som Frischsenteret har vist. Etter 1975 var det henting av nye ektefeller som ble hovedinnvandringen, typisk henting av slektninger gjennom arrangerte ekteskap der den frie viljen er underordnet kollektivets vilje. Altså ekteskap i strid med FNs menneskerettighetserklæring.
Dette kom frem første gang i Dagbladet 8.november 1992 i en reportasje jeg forfattet, den såkalte Sima-saken, der en ung norskfødt jente med pakistanske foreldre ble giftet bort til en tremenning etter trusler og voldsutøvelse. Eksperter anslår at tusenvis av unge har blitt tvangsgiftet gjennom årene, og praksisen er ikke minst et innvandringsverktøy ofte basert på kriminelle praksiser (både tvang, barneekteskap, proforma, søskenekteskap og så videre), og ofte har den innvandrede hatt liten eller ingen skolegang og et verdisett i full kollisjon med frihetsverdiene som ligger til grunn i Norge (lavt utdannelsesnivå kommer også frem i lenken over om slektninger som hentes). Så seilet asylinnvandringen opp på slutten av 80-tallet, der det ligger i kortene at særdeles mange er økonomisk motivert og ikke har beskyttelsesbehov. Dette er også en svært kostnadskrevende og urettferdig innvandring, da det er de bedrestilte som har råd til å betale menneskesmuglere.
Mens reelle flyktninger i FNs leirer, se de har vi kun en kvote på 1 500 personer per år.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Trenger en helt ny innvandringspolitikk
HRS mener vi trenger en helt ny innvandringspolitikk, der de som kan bidra får komme, og der vi øker kvoten på FN-flyktninger, og der det satses langt mer økonomisk på også å hjelpe dem i nød i nærområdene. Da får vi hjulpet langt, langt flere personer for den samme lommeboken.
Det er hyggelig når ikke-vestlige finner seg godt til rette i Norge og bidrar til fellesskapet, som Nzigo forteller at han gjør. Ikke alle FN-flyktninger vil klare det, og det må vi akseptere, for det handler om mennesker som er reelt nødlidende. Men hvorfor skal den knøttlille nasjonen Norge akseptere en politikk som ikke vil klare å ivareta befolkningens helse- og velferdsbehov om et par tiår? Det kan gjerne Nzigo svare på.
