Vi vet det jo, at vi burde spise mindre kjøtt. At om hele jordas befolkning hadde hatt ett kjøttfritt måltid i uken, hadde det gjort mye for klima.
Vi kjøpte en sau. Det gjorde noe med oss.
Ble møtt med klem
Jeg hører latteren når jeg går opp bakken. Kjenner lukten av bål. Blir møtt med en klem av en av gammelkara. Jeg har ikke turt å ta veien helt opp hit før. Tidligere har jeg bare vært på hyggelige gårdsbesøk. Klappet sauene.
– Er du nervøs?, spør mannen med klemmen.
Ved bålet står resten av mannfolka klare. Rutete skjorter i flanell og svære overarmer. Termoser med kaffe på bordet. Noen matpakker. Jeg er eneste dame.
Fem år med Kitty
I fem år har vi eid en spælsau her. Vi har kalt henne Kitty. Samme navnet som katten vår hjemme. Det har vi ledd mye av. Sammen med sine medsauer, har hun gjort en jobb på gården. Hun har beitet ute på et enormt område. Gjort krattskog om til vakkert kulturlandskap. Dessuten har Kitty lammet hvert år. Lammet har vi lagt i fryseren.
Det å vite hvor kjøttet kommer fra, har gjort noe med oss. Ganske teit kanskje, ettersom alle jo vet at kjøttet vi kjøper, pent oppskåret og innpakket i plast, en gang har vært et dyr. Å vite at det er Kittys lam, gjør det annerledes. Det gjør at vi spiser opp maten. Det gjør at vi kniper på kjøttet. Det gjør at vi koker kraft av beina.
I fjor vinter ble Kitty syk. Veterinæren var redd hun ikke ville overleve. Vi fikk bekymrede mailer og telefoner fra gårdeier. Men hun kom seg, og fikk to lam etterpå. Tøffe, sterke Kitty, tenkte vi hjemme hos oss.
Ikke vært med på slakting
Vi har blitt invitert til slaktingen hvert år. Bare Knut har blitt med opp bakken. Jeg har holdt meg hjemme. Eller vært nede på gården og klappet lam. Sett på utsikten og drømt om småbruk på landet. Følt meg ganske feig i grunnen. I år må Kitty slaktes. Det er hennes tur til å bli mat. Hun har hatt et godt liv, men vil ikke tåle en vinter til, sier veterinæren.
Jeg bestemmer meg for å være med. Jeg elsker fårikål og har ingen planer om å bli vegetarianer. Da får jeg tåle såpass.
Ja, jeg er skikkelig nervøs, svarer jeg mannen med klemmen.
Sterke følelser
Den gamle væren, Timmy, er tatt før vi kommer. Gårdeieren syntes det var det verste. Han måtte ringe kona da det var over. Hun gråt.
Vi er skikkelig glad i disse dyra, sier han. De har gjort en fantastisk jobb med å beite ned kulturlandskapet her. Klarer ikke å venne meg til slakta. Synes på mange måter det blir verre og verre. Samtidig tenker jeg at så lenge jeg ikke vil bli vegetarianer, er det bedre at jeg spiser kjøtt fra glade dyr, fortsetter han.
Jeg er enig. Det er derfor jeg er her.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.
Åtte av gangen
Dyrene er samlet på en tilhenger. Åtte av gangen. De er rolige så lenge de får stå tett sammen. En og en blir tatt ut og satt en bolt i pannen på. Bolten bedøver dem momentant. Så blir de slaktet med kniv. Det er brutalt. Den første sauen er verst. Jeg tvinger meg til å se på. Sier strengt til meg selv at jeg får tåle dette hvis jeg skal fortsette å spise kjøtt. Mannfolka med rutete skjorter jobber rolig og konsentrert. Sørger alltid for å fjerne det døde dyret før et nytt tas ut fra tilhengeren.
Etter flåing og fjerning av innvoller, henges skrotten opp. På rekke og rad, ser de ut som hos slakteren. Jeg kjenner det er mer behagelig å se på. Ikke så ekkelt som trillebåren med innvoller og de avkuttede hodene like bak meg. Skrottene er nærmere bilder i hodet av kjøttstykker man finner innpakket i butikken. Det er allerede vanskelig å tenke at Kitty henger der.
Fårikål med ekstra takknemlighet
Kaffepause med gode historier. Noen grove vitser. Latteren sitter løst. Melkesjokolade deles broderlig. En flaske Jägermeister står uåpnet. Den er til etterpå.
17 dyr slaktes. Det blir et dyr til hver av oss som er med i sauelaget. Jeg tenker at fårikålen i år skal spises med ekstra andakt og takknemlighet. Det kan være Kitty.
Vi velger oss ut et nytt lam før vi drar hjem. Hun skal vokse opp og forhåpentligvis gi oss lam i årene som kommer. Hun heter Kitty den yngre. Hun er brun og vakker og fremdeles ganske vill.
Alle kan kanskje ikke kjøpe en sau. Eller en gris. Eller glade høner. Men vi er blitt så fjerne fra maten vi putter i oss. Ved å nærme oss maten igjen; vite hvor den kommer fra og være trygge på at den har hatt et godt liv, tror jeg vil gjøre at flere kniper på kjøttet og lager kraft av beina. Det har både kropp og klima godt av.
Jeg skal fortsette å gå opp den bakken i årene som kommer. Såpass burde jeg tåle. Såpass burde vi alle tåle.
