Like før fellesferien la arbeidsminister Robert Eriksson frem forslag til endringer i Arbeidsmiljøloven. Jeg hørte spent på direktesendinga av pressekonferansen. Det var som om radioen slo inn på en frekvens i halsen og ble liggende og dirre i drøvelen. Eriksson tok tilhørerne med på en reise til bakvendtland.
Arbeidsmiljøloven er en av de lovene som virker mest inn på hverdagen vår. Den bestemmer hvor lang arbeidsdagen din kan være og hvilke forhold du skal jobbe under. Høyresida mener at arbeidslivet har endret seg så mye at arbeidsmiljøloven også må endres. De gjentar et mantra om at vi jobber på helt andre måter enn før og at moderne samfunn derfor må ha moderne løsninger.
Visst har mye endret seg. Men selv om butikkansatte ikke lenger slår inn prisen på varer manuelt, så stables varer fremdeles i hyller av rygg, armer og skuldre. Og sjøl om maskiner kan bone, reingjøres de fleste golv av et menneske med mopp. Og sjøl om det finnes iPad i barnehager løftes unger fortsatt opp og ned for trøst, irettesetting og omsorg, ofte i rom med et lydnivå som kan gi hørselsskader.
Dette er alle eksempler på viktige oppgaver som løses i et moderne samfunn, men det er også eksempler på jobber som kan prege kropp og helse negativt om ikke arbeidsfolk har tilstrekkelig beskyttelse i lovverket. Det er denne beskyttelsen regjeringa nå vil svekke.
Mer overtid når man vil hjem til barna
Regjeringa foreslår nemlig at folk skal jobbe mer overtid, mer i helgene og at færre skal ha fast jobb. Om dette er moderne, er jeg stolt over å være gammeldags. På pressekonferansen fremstilte arbeidsministeren det som at forslagene ble fremmet av omtanke for dem som vil merke dem hardest. Det høres ut som noe de har funnet på i bakvendtland.
Arbeidsministeren fortalte om utallige møter med vanlige folk som opplevde at Arbeidsmiljøloven sto i veien for deres frihet. Toppen av kransekaka ble lagt i det arbeidsministeren hevder at arbeidstidsreglene må endres slik at folk kan jobbe lengre dager – for alenemødres skyld. Mange ville sikkert likt å jobbe mer i perioder man ikke skal hjem til barna, men det er ikke nødvendigvis slik endrede arbeidstidsregler vil virke i praksis. Tvert i mot vil man oppleve å måtte jobbe mer overtid også når det ikke passer.
Jeg er alenemor sjøl og vet hvor vanskelig tidskabalen kan være å legge. Om man plutselig må være lenger enn planlagt på jobb er det mye som kan rakne, mens man må kjenne at samvittighetsklumpen i magen for de små man skulle vært hjemme hos vokser. Alenemødre er en dårlig brøyteplog for å svekke et lovverk som faktisk gjør at folk kan delta i arbeidslivet, til tross for forskjellige familieforhold og omsorgsoppgaver.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
«Frihet» blir fort tvang
Robert Eriksson klaget også over at regulering av søndagsarbeid står i veien for studenter som vil jobbe flere søndager på rad. Men dersom Høyre og Frp hadde en oppriktig bekymring for studenters økonomi, kunne de latt være å stemme ned forslaget om 11 måneders studiestøtte.
Friheten til å jobbe når du vil glir fort over i forventning til å jobbe når sjefen vil. Regjeringa foreslår ikke bare at du skal ha mulighet til mer helgearbeid om du ønsker det, de foreslår også større mulighet for arbeidsgiver til å pålegge søndagsarbeid. De mange som jobber i varehandelen og omsorgsyrker må betale prisen ved å miste enda flere helger med familie og sammenhengende fritid. Det kan også diskuteres hvor frivillig det er å jobbe søndag etter søndag etter søndag. Dersom du har deltidsjobb eller er ringevikar, må du ta alle vakter du kan få for å få økonomien til å gå rundt.
Uforutsigbar økonomi
Eriksson mener at det må åpnes opp for midlertidige stillinger for at flere skal få jobb. Han pekte særlig på mennesker med nedsatt funksjonsevne, ungdom og langtidsledige og hevdet at midlertidig arbeid fører til fast arbeid. Det er det ingenting som tyder på. Sannheten er at altfor mange allerede har svært løs tilknytning til arbeidslivet.
I dag kan du jobbe som vikar i inntil fire år før du har krav på fast ansettelse. Bemanningsbyråene vokser og flere titalls tusen har en hverdag og økonomi preget av uforutsigbarhet. Regjeringa foreslår at arbeidsgiver uten begrensinger skal kunne ansette arbeidstaker midlertidig på en periode på 9 eller 12 måneder. Hvis forslaget blir vedtatt, vil færre få fast jobb. Fast jobb er nøkkelen til både trygghet og boliglån. Også for funksjonshemmede.
Lek med ord
Det er en grunn til at fagbevegelsen betegner forslagene fra Eriksson som en krigserklæring, mens NHO skåler med bobler i krystallstett. Forslagene som fremmes er en forskyvning av maktforholdene i arbeidslivet. Høyre og Frp vil gi arbeidsgiverne mer makt og vanlige arbeidsfolk mindre. De vil at sjefen din skal bestemme mer og du mindre. En slik politikk vil øke klasseskillene.
Når regjeringa kaller løsarbeidersamfunn for moderne og påstår at du får større frihet av å bli pålagt mer helgearbeid og lengre arbeidsdager, blir det hele en absurd lek med ord. For det store flertallet er det ikke ordene som gjelder, men en virkelighet og hverdag der både faste utgifter og henting i barnehage skal håndteres.
Eriksson må gjerne forsøke å skyve vanlige folk foran seg når faglige rettigheter angripes, men sannheten er likevel at vi som ikke lever livene våre i bakvendtland vil tape på regjeringas politikk.
