I TV-serien «Girls» ser vi to kvinner i rask gange nedover en gate i New York. De er i begynnelsen av 20-årene. Praten går. Den ene er irritert over at typen hennes aldri ringer.
– Burde jeg ringe? SMS er jo den laveste formen for kommunikasjon.
– Nei, Facebook er verst! Så kommer Gchat, SMS, e-post og telefon. Det beste er helt klart å møtes!
Konklusjonen sier seg selv, særlig hvis man mener amerikanske TV-serier sier viktige ting om vår samtid; møtesteder er tingen. Sist helg åpnet møtestedet Litteraturhuset i Fredrikstad. I dag skjer det samme i Bergen. Et nytt hus for sosiale møter, kultur og debatt.
Utmerket smak
5. oktober 2007 åpnet det man kan kalle moderhuset, Litteraturhuset i Oslo. Inspirasjonen kom fra Tyskland. Nå er huset Europas største, med en kvart million besøkende hvert år. Bergen og Fredrikstad er ikke de eneste arvtakerne: Moss, Skien, Nord-Trøndelag, Trondheim, Odda, Stavanger, Lillehammer, Fredrikstad, Kristiansand og Tromsø er ute i samme ærend.
Hus-oppskriften er altså spredt som om det var en suksessterte eller kanskje heller en kvæfjordkake. Oppskriften er overkommelig, du kan tillate deg å variere ingrediensene, den kan lages for små og store selskaper, smaken er utmerket og man får skryt av dem man serverer. Men viktigst av alt; det smaker best når man spiser den sammen med andre.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Privat raushet
Den største forskjellen er prisen. Fritt Ord spyttet 95 millioner kroner inn i Litteraturhuset i Oslo. Liknende summer har private bidratt med i Bergen og Fredrikstad. Ett av argumentene som ble brukt mot Litteraturhuset da det åpnet i Oslo, var kontrasten mellom den offentlige fattigdommen i byen, synliggjort ved stadige nedskjæringer til bibliotekene, samtidig som den private rausheten ble rislet over huset for den «chattende klasse». Klassekampen skrev at «man bør vite at slike donasjoner fort kan brukes til å legitimere ytterligere kutt i offentlige budsjetter».
SE: Debatt mellom Anders Heger og Tomas Espedal om litteraturhus
Så vidt jeg kan forstå, har ikke det skjedd, selv om biblioteker over hele landet fortsatt lider av budsjett-tørke i en Kulturløftet-tid. Derimot har de privatfinansierte husene vært så vellykket at de har gitt debatt- og kulturglade mennesker rundt om i landet full tenning. Som i Nord-Trøndelag. Der har ti folkebibliotek og fylkesbiblioteket latt seg inspirere. Og dermed har Leksvik, Mosvik, Inderøy, Steinkjer, Verran, Levanger, Verdal, Meråker, Stjørdal og Frosta fått hver sin bit av fylkets eget litteraturhus.
Smaksveileder
I Moss ble bokhandelen som huser det lille litteraturhuset i byen, kåret til årets bokhandel. Dyktige folk går sammen, tenker sammen. Bibliotekets opprinnelige stillerom er blitt et pratsomt møtested. Både som et sosialt rom, men også som rom for debatt, innsikt og ren litteraturformidling.
Litteraturhuset i Oslo ble også kritisert fordi de ansatte sjelden kunne bli like gode som de profesjonelle bibliotekarene, og fordi et litteraturhus kom til å få betydelig makt som smaksveileder og kulturell påvirker.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Disse debattene har ikke blusset opp igjen – derimot har en helt annet bekymring nådd spaltene. Kan de nye litteraturhusene klare seg, rent økonomisk? Urbanist Erling Fossen hisset på seg mange da han ytret at småsteder i Norge ikke har mange nok mennesker med interesse for kritikk, debatt og kultur. Dermed sitter han og venter på at litteraturhusene i Odda og Fredrikstad går ad undas.
«En kritisk masse»
I Norge har vi noe som heter Folkeakademiet. Etablert på slutten av 1800-tallet og fortsatt i full aktivitet. For syv millioner statlige kroner selger de 220.000 billetter til 3000 ulike arrangement hvert år. Folkeakademiet er litteraturhusenes absolutt mindre kule, fattigere og temmelig mye eldre fetter. Men opphavet er det samme. Et ønske om å trykke gassen i bånn og utfordre folks lyst på opplysning, kunnskap, samfunnsengasjement, opplevelser og, ikke minst, debatter og møtesteder. Folkeakademiets hjemmesider er et oppslagsverk i folkelig og lokalt
engasjement, eller som Erling Fossen kaller det, «en kritisk masse».
LES:
Jeg vil tro at de som tenker litteraturhus rundt i landet, har mye å lære av ærverdige Folkeakademiet. Og de har mye å lære av bibliotekene, av stedets bokhandel, av kulturhusene, av kafeene og av debattene som går.
De har mye å lære av Litteraturhuset i Oslo også, men det viktigste må være å tenke som småaviser i Norge gjør akkurat nå; å bli supergode på den lokale egenarten. Og å bruke de kreftene man allerede har. For jentene på Vinstra og i Verran de er, eller blir, som jentene i «Girls»:
– Det beste er helt klart å møtes!
