«Vi trenger en reprise på opplysningstiden og ikke middelalderen» skrev en sykepleier til meg på Twitter i forbindelse med utgivelsen av min bok «Snåsakoden: en kunnskapsbasert guide til alternativ medisin». Hun fanget på mange måter mine motiver for å skrive boken. Den handler om hva som er kunnskap og hva som ikke er det, og slike problemer stilles på spissen i omgangen med alternativ medisin.
Unntaket
Alternativ medisin er blitt en slags kunnskapsfri sone i kunnskapssamfunnet. Vi aksepterer jo ingen alternativ kjemi, eller en alternativ ingeniørkunst, og bare Rupert Sheldrake tror på evighetsmaskiner. Vi vil også gjerne at barneoppdragelse, pedagogikk, trafikksikkerhet, klimatiltak, likestillingspolitikk og det meste annet skal være forskningsbasert. Men det er et systematisk unntak for alternativ medisin.
Den har for eksempel sine egne godkjenningsordninger for legemidler, der det er unntak for kravet om dokumentert effekt. Den har sitt eget statlige informasjonskontor (NIFAB), som gir opplysninger ut fra «behandlernes ståsted». Innen skolemedisinen informerer ikke staten om medisiner ut fra «pillefabrikkenes ståsted», heldigvis.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Egen blasfemiparagraf
De alternative synes også å være omfattet av en slags blasfemiparagraf, for når det lages helt vanlig kritisk journalistikk om virksomheten, slik som i «Folkeopplysningen», så hagler det med klager til kringkastingsrådet. En professor i etikk kalte den alternative medisinen «hellig grunn», og ingen journalist har stilt kritiske spørsmål til Snåsamannen.
LES: Akupunkturforeningen: –Folkeopplysningens feilgrep
Staten, ved Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, NOKUT, har nå også godkjent utdanning til fagbrev i blant annet soneterapi, en retning som er et påfunn fra en amerikansk lege på begynnelsen 1900-tallet, og en bachelorgrad i akupunktur. NOKUT forteller meg at de ikke har vurdert det vitenskapelige innholdet i undervisningen. Selv om det er dokumentert at nokså tilfeldig plasserte nålestikk i huden kan ha noen gunstige effekter på smerteopplevelse og kvalme, er det negative data for det meste annet, og det finnes snart 20.000 vitenskapelige artikler om emnet. Likevel lærer studentene at akupunktur virker mot et bredt utvalg av sykdommer.
Ikke dokumentert
Høyskolelovens bestemmelse om at «institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning ... utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige ... prinsipper» må derfor være satt ut av kraft for Akupunkturhøyskolen. Likevel bruker alternativindustrien alt som smaker av godkjenning tungt i markedsføringen. For eksempel uttaler homøopatiforbundets leder at deres piller «har dokumentert effekt ... Jeg vil også understreke at homøopatmedisin selges på apotek sammen med andre legemidler». Sannheten er at på tross av nesten 5000 forskningsartikler er det ikke dokumentert at homøopati virker mot en eneste sykdom, og ingen av homøopatpillene ville derfor ha passert den vanlige legemiddelkontrollen.
LES: «Det blir verre før det blir bedre»
Det er ganske bred enighet om at med vanlige vitenskapelige kriterier er det meste av alternativ behandling uvirksom, og at dette bildet neppe vil endre seg med mer slik forskning. Det «alternative» statlige forskningsinstituttet NAFKAM, som er svært proalternativt, mener at «det nytter sannsynligvis ikke med mer forskning av det slaget som ikke synes å fungere» (forsker Arne Johan Nordheim).
At den ikke «fungerer» må vel bety at den stadig gir negative funn? NAFKAM har derfor gjort seg til talsmenn for en alternativ forskningsmodell. Denne modellen er innrettet slik at all behandling vil vise seg å virke. Etter min mening vil det være logisk umulig å forsvare at innføringen av en slik modell ikke også skal gjelde skolemedisinen, inkludert en profitthungrig farmasøytiske industri.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Guruen er tilbake
Den kunnskapsfrie sonen er kanskje ikke middelaldersk, men det er de alternative kunnskapsidealene. For det første er ulike retninger ofte basert på en guru og hans lære, og de eldste autoriteter tillegges størst vekt. Det samme gjaldt jo i middelalderen hvor en henvisning til Aristoteles avskar enhver videre diskusjon for eksempel om jordens plass i solsystemet. Den største akupunkturautoritet er den såkalte Gule keiser som fortaper seg i historiens tåke for noen tusen år siden. Innen homøopatien utprøver man legemidler kun én gang, for eksempel er prøvinger utført av grunnleggeren Samuel Hahnemann innskrevet i evigheten, og er fullt gyldige i dag. Hahnemann døde i 1843.
LES OGSÅ: Folkeopplysning som ironi
I moderne vitenskap gjelder det omvendte prinsipp, nemlig at den nyeste kunnskapen er best, blant annet fordi den bygger på den gamle. Det alternative kunnskapssynet er en tilbakevending til perioden før den europeiske opplysningstiden på 1700-tallet. Da ble kirkelig styrt naturtro erstattet av vitenskap med tro på eksperimenter snarere enn doktriner. Den nye kunnskapsrelativismen som blir så tydelig illustrert ved en voksende industri rundt alternativ medisin truer nå hele vårt kunnskapsbaserte samfunn, ifølge Nils Chr. Stenseth, nestleder i Det norske Vitenskapsakademi, i Aftenposten 19. mars.
Trosbasert behandling
Med dette utgangspunktet ønsker de alternative at debatten ikke lenger skal handle om dokumentasjon, men om «samarbeid, dialog og tverrfaglighet», altså hvordan man kan innlemme dem i helsevesenet slik at hver enkelt av oss kan få den behandling vi måtte ha tro på.
Først i køen står akupunktørene som vil autoriseres som helsepersonell. En slik utvidelse er neppe bærekraftig. Om en ti års tid vil allerede hver fjerde arbeidstager arbeide i helsesektoren, og vi har allerede vansker med å finansiere selv all den behandling som er dokumentert å virke. Det vil også bli umulig å stille krav om vitenskapelig dokumentasjon til noe som helst, for hvem er det som skal avgjøre hva som er mykt, hyggelig, «grønt» og alternativt, og som derfor skal få ligge i den kunnskapsfrie sonen?
