August 1993. Bosnia og Hercegovina. Mine naboer har blitt skutt. Halshugd. Voldtatt. Brent i hjel. Jeg: Et barn på 10 år. Et barn som plutselig fortjener å dø.
To år tidligere var vi på fjellet og stod på ski, levde livets gladeste dager, og nå var vi i krig. To år tidligere tilbrakte vi sommeren ved sjøen, og nå var vi i krig. Ingen hadde trodd at vi, som hadde det så godt, skulle havne i krig, men nå var vi der, midt i skuddlinjen.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Med livet i en koffert
Vi hadde to valg: Bli igjen og håpe på at vi på mirakuløst vis skulle overleve, eller pakke det som kunne pakkes ned i en koffert, og prøve å komme oss over grensen. Vi valgte å flykte, i håp om at vi snart skulle vende hjem igjen. Jeg husker at mamma solgte det hun hadde av verdier, for å kunne kjøpe oss en ”billett” til bussen over grensen, slik at vi kunne komme oss til Kroatia. I en koffert pakket vi noen få klær, gamle bilder, en tallerken, en kjele, to skjeer, to gafler og en kniv. Jeg har fortsatt disse gaflene på kjøkkenet, til minne om vanskelige tider, da mat ikke var en selvfølge.
Vi kom oss over grensen til Zagreb, hvor vi bodde i en måned, før vi bestemte oss for å prøve å komme oss videre til Europa. Planen var Tyskland. Men akkurat da min mor hadde tatt det vanskelige valget om å dra videre, stengte Tyskland grensene. Det eneste landet som tok imot flyktninger, var Norge, et land vi bare assosierte med kulde.
Og det ble Norge. Vi var noen av de siste som kom til landet før Norge stengte grensene. Her skulle vi bare være i et par måneder, før vi skulle dra tilbake hjem. Det har nå gått 22 år.
Å se sine nærmeste dø
I det siste har mange skrevet om flyktningene fra Syria, og det diskuteres om Norge skal ta dem imot eller ikke. Jeg vet at det er vanskelig å forstå hvordan disse menneskene har det. Det er vanskelig å forstå hvordan det er å miste alt, å se alt du har jobbet for bli ødelagt eller tatt fra deg, å se dine nærmeste dø.
Mange spør hvorfor disse menneskene velger å sette seg i en båt og ta den lange, farlige turen gjennom Europa, men det er deres siste utvei. Folk er desperate, og de fleste ville gjort alt for å prøve å sikre en bedre fremtid for sine barn. Ville ikke du?
Jeg håper at du aldri vil måtte oppleve noe så grusomt som en krig. Det føles fjernt å se det på tv, lese om det i aviser, det er liksom noe som skjer ”de andre”. Men: Jeg var en gang en av ”de andre”.
Noen bedre enn ingen?
Norge kan ikke redde hele verden fra alle elendigheter. Det tror jeg vi alle er klar over. Men vi kan hjelpe noen. Er ikke noen bedre enn ingen?
Disse stakkars menneskene som har blitt fordrevet fra sine hjem, har ikke sittet og planlagt hvordan de skal komme seg til Norge for å leve på NAV eller ta våre jobber. Jeg sier våre, selv om noen sikkert mener at jeg har tatt noen sin jobb.
Vi bør hjelpe dem der de er, sier mange. Vi fikk hjelp under krigen. Jeg husker godt kjeksen som var så god, men hvis holdbarhetsdato gikk ut en gang på 70-tallet. Vi fikk hjelp der vi var. Litt mat, kanskje en tannkrem, en tannbørste og en leke. Men når landet hele tiden opplevde nye angrep, kunne vi ikke bygge opp noe. Tenk deg at du bygger deg et hus, og akkurat når du har kommet godt i gang, så kommer noen og river det ned. Så starter du på nytt og på nytt og holder på slik i et par år før du til slutt gir opp.
Få først slutt på krigen, så kan vi hjelpe dem der de er.
Vi ble ønsket velkommen
Men la oss nå hjelpe de vi kan, til å starte et nytt liv, i et nytt land. Tro meg, de har det ikke lett. Da vi kom i 1993, ble vi tatt imot med åpne armer, og selv om mange lengtet hjem, startet også de å bygge opp et nytt liv her i landet, med god hjelp fra det norske folk. Vi ble så godt integrert, ønsket så hjertelig velkommen, og jeg håper at vi har klart å gi noe tilbake til samfunnet ved å jobbe, ved å engasjere oss og ved å bidra i hverdagen på samme måte som de etnisk norske borgere.
For over tjue år siden stilte andre opp for Bosnia, og i dag stiller Bosnia opp for flyktningene fra Syria. Det er rart hvor fort ting kan snu, på godt og vondt.
Flyktningene har det utrolig tungt, på alle måter. Barna har opplevd ting barn aldri bør oppleve. Du lar ikke dine barn se på krigsbilder på nyhetene, for det er for sterkt for dem. Disse barna har vært midt oppi det, og det de har sett, er sterkere enn du noen gang kan forestille deg. De har ikke gjort noe som gjør at de fortjener denne elendigheten som har rammet dem, men det har skjedd, det skjer, og det krever at vi ikke lukker øynene og snur oss vekk.
Husk at det kunne ha vært deg. Det kunne ha vært dine barn.
Det var meg for et par år tilbake, og det føles fortsatt som om det var i går.
Kronikkforfatteren jobber som teksteplanlegger i NRK, men skriver som privatperson.
