Senterpartiets Sandra Borch skriver i en kronikk at «i kveld skal jeg stolt kle meg i min flotte minkjakke, produsert i Norge av mink fra norske gårder». Borch skal på det samme julebordet som meg i kveld, nærmere bestemt Troms fylkestings julebord. Jeg vurderer sterkt å stille i ullsokker på det samme julebordet. Vel blir jeg kanskje ikke så stilig da, men jeg ønsker å henlede fokuset på hva motstanden mot pelsdyroppdrett faktisk handler om.
Handler ikke om følelser
Sandra Borch mener at motstanden skyldes folks følelser ut fra enkeltbilder i næringa, og insinuerer dermed at det er bruken av dyr til mat og klær i seg selv som folk reagerer på. Det er det ikke.
Jeg har fryseren full av villsaulam fra Karlsøy i Troms, i tillegg til prima torsk fisket utenfor Senja. Jeg har skinnsko og ullsokker og hjemmestrikka ullgensere. Jeg er ikke vegetarianer eller mot å bruke produkter fra dyr til klær, men er veldig opptatt av at de dyrene jeg spiser eller kler meg i produkter fra har levd under gode forhold.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Unødvendige luksusprodukt
Pelsdyrnæringa holder rovdyr i små bur, og gjentatte hendelser over tid viser at dyrevelferden ikke er godt nok ivaretatt. Det er ikke dyrevernerne som påfører dyrene i burene sår og skader før de tar bilder av dem. Selv i pelsproduksjonen på gårder som ikke har dyr fulle av sår og avspiste lemmer, er ikke dyrevelferden i orden.
Det er ikke greit å ha disse dyrene i små bur uten den minste mulighet for at de skal få leve ut sin naturlige adferd. At produktet som skapes er et unødvendig luksusprodukt, gjør Senterpartiets innbitte kamp for denne næringa enda merkeligere.
Da blir det ullsokker mot minkpels på julebordet i kveld. Og for ordens skyld, Borch, ulla skal være fra norske sauer i norske gårder.
