Selv i det liberale og tolerante Norge er det ingen selvfølge å stå fram som homofil uten å reflektere over hvilke konsekvenser det kan få. Det er likevel utbredt aksept for homofili i Norge. Såpass kan man hevde.
Det har vært en lang kamp, der noen en gang i tiden våget å ta de første skrittene ut i offentligheten. I dag må nye grupper av homofile kjempe for respekt: De med minoritetsbakgrunn. Og særlig de med muslimsk bakgrunn. Majoriteten av disse kommer fra miljøer der homofili betraktes med dyp mistenksomhet og forakt. Denne forakten har store konsekvenser, mange lever i skam og må holde sin legning hemmelig.
Skam over familien
I arbeidet med boka «Om håpet glipper, er alt tapt», har jeg tilbrakt mange timer sammen med homofile minoritetspersoner, personer fra ulike ikke-vestlige land bosatt i Norge. De fleste av dem jeg har intervjuet har muslimsk bakgrunn, mange har sine røtter i kollektive kulturer, men ikke alle. Svært mange skjuler sin legning for omverdenen. Noen har giftet seg med en av motsatt kjønn, men har hemmelige elskere. Andre lever som single, men er under press fra familien for å gifte seg.
En generell tendens blant dem jeg har intervjuet, er at de er redde for å bringe skam over familien sin. De frykter at de skal ødelegge familiens ære ved å stå fram som homofil. Slik jeg ser det, kan dette ha sammenheng med de kollektive kulturenes æresbegrep, og det dreier seg ikke bare om motstand mot homofili. Ikke sjelden dreier det seg om motstand mot det som markerer frihet og individualitet.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Vekk fra æreskulturen
Det er bare å kjempe for og håpe at neste generasjon i sterkere grad vil løsrive seg fra æreskulturen som er med på å hindre enkeltindividets frihet.
Jeg ønsker å vekke oppmerksomhet rundt et tema som bør stå på dagsorden, slik at kunnskap og empati blir spredt. For én ting har jeg skjønt av å tilbringe time etter time sammen med homofile som er livredde for å bringe skam over familien sin, som er blitt sendt til leger og imamer for å bli helbredet, eller som lever kompliserte dobbeltliv for å bevare hemmeligheten om legningen sin: Homofili er ingen privatsak. Derfor har jeg valgt å stå fram offentlig, derfor forteller jeg min lesbiske historie og historiene til andre homofile minoritetspersoner.
Min første forelskelse
Jeg var rundt tolv år første gang jeg ble forelsket i ei jente. Hvis noen hadde brukt ordet lesbisk for de følelsene jeg hadde den gangen, ville jeg ikke forstått hva de snakket om. Det var ikke et ord jeg kjente, og slike følelser var ikke noe vi snakket om. Homofili eksisterer ikke der jeg kommer fra.
Dette var på gata i Somalia, der jeg vokste opp under borgerkrigen. Foreldrene mine døde da jeg var liten, og kvinnene som tok vare på meg, ble drept. Jeg levde et liv i ingenmannsland. Uten foreldre. Jeg var gatebarn og fikk ingen skolegang. I motsetning til en del andre, eldre somaliere, har jeg kun opplevd Somalia som et krigsområde.
Hun jeg likte så godt het Kiin og var litt eldre enn meg. Vi snakket aldri sammen. Det var ikke så mange som smilte der omkring, men Kiin smilte. Jeg kjente på følelser for henne som jeg ikke visste hva var, følelser som gjorde meg forvirret og fortvilet.
Verre enn alt annet
Barn og ungdom her i Norge er heldige som har foreldre, lærere og helsesøstre som kan fortelle om pubertet, menstruasjon, forelskelse og sex. Vi måtte lære av oss selv. Min overlevelsesmekanisme var å være tøff og ikke kjenne på eller vise følelser. Det var krig, det var sult, det var død, men for meg var tanken på å forelske seg i ei jente, verre enn alt annet.
Jeg hadde vært gatebarn i syv år da jeg kom til Norge som 13-åring. Jeg var analfabet da jeg landet på Fornebu 2. august 1996, men jeg lærte etter hvert å lese, og jeg lærte ordene for min seksuelle legning.
Den vanskeligste boken
Homofili er et tabu blant somaliere. En tabu som på tross av min åpenhet, fremdeles er rotfestet i meg. Lesbisk, det kunne jeg ikke være. I ungdommen tenkte jeg ofte: Er det noe galt med meg? Hva er det som ikke stemmer i hodet mitt? Jeg hadde traumer fra krigen, psykiske problemer, rusproblemer. Hvorfor måtte jeg ha enda et problem?
Det er vanskelig å leve som åpent som homofil minoritetsperson. Og boken jeg nå har skrevet har vært den vanskeligste boken til nå. Den har blitt et oppgjør med mine egne fordommer. Fordommene mot homofili var så internalisert i meg gjennom oppvekst og kultur at jeg fremdeles den dag i dag tar meg selv i å skjemmes over egen legning – selv nå etter at jeg har stått fram offentlig som homofil og har skrevet bok om temaet.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Mulig å være muslim og lesbisk
Men jeg vil vise at det faktisk er mulig å være muslim og lesbisk – og samtidig leve åpent og ha det godt. Jeg vil også understreke at homofili på ingen måte er et særskilt vestlig fenomen, men at det finnes homofile i alle kulturer, i alle religioner.
Jeg vil synliggjøre en gruppe mennesker som lever som dobbelminoriteter, de er både homofile og tilhører en etnisk minoritet – vi trenger større åpenhet, anerkjennelse og aksept for homofile i minoritetsmiljøene i Norge.
Å kjempe seg opp og stå fram, ble først mulig etter at jeg fikk et solid nettverk av venner rundt meg. Og styrken jeg hentet fra barna mine og vennene mine var avgjørende for at jeg skulle klare å komme meg gjennom det viktigste jeg har gjort for meg selv: Å begynne og snakke om det.
En dag for ikke så lenge siden var jeg sterk nok og kunne fortelle det åpent: Jeg er lesbisk.
Kronikken er basert på forordet og første kapittel i Amal Adens nye bok «Om håpet glipper, er alt tapt. Homofile flyktninger», som kommer ut i dag.