Utviklingsminister Heikki Holmås besøkte nylig Vatikanet for møte med utenriksminister Dominique Mamberti. – Millioner av kvinner verden over lider fordi de ikke har tilgang til prevensjon eller trygg abort. Mangel på seksualopplysning og rettigheter gjør det vanskeligere å bekjempe hiv og aids. Det går utover barn og voksne i fattige land. Med en ny pave håper jeg Vatikanet vil spille en mer progressiv rolle for kvinners rettigheter enn tidligere, sa Holmås i en pressemelding i forkant av møtet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Først og fremst ønsker vi å berømme Holmås for hans sterke engasjement for kvinners rettigheter og kampen mot hiv. Den katolske kirke er en viktig alliert for staten Norge i arbeidet mot et felles mål: redde liv og forsvare menneskets verdighet.
Regjeringen i tvil om Den katolske kirkes gode vilje?
Etter utspill både fra Holmås og barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen om Vatikanets «skumle reaksjonære allianse» med Iran for å stoppe kvinners reproduktive rettigheter, kan det dog virke som om deler av regjeringen sår tvil om Den katolske kirkes grunnleggende gode vilje. Det seg være ikke bare i aids-spørsmålet, men også i spørsmålet om kvinner og homofiles grunnleggende rettigheter.
La oss slå det fast én gang for alle: Den katolske kirke er grunnleggende tilhenger av trygge og gode liv for alle mennesker; for begge kjønn og for mennesker med ulik legning. Ingen handling – verken fra personens egen side eller fra andre – kan frata mennesket dets ukrenkelige verdighet og verdi. Kirken er blant de fremste beskyttere av, og forkjempere for, menneskerettighetene.
Kirken med utbredt tilbud
La oss likevel vende tilbake til dens rolle i kampen mot hiv og aids og se på noen fakta. Ingen annen organisasjon er så direkte involvert i forebygging og behandling av hiv/aids som Den katolske kirke. Den står for anslagsvis 25 prosent av tilbudet til hiv- og aids-pasienter verden over. I Afrika er tallet langt høyere, 50–70 prosent – ja endog nærmere 100 prosent i enkelte avsidesliggende områder. Kirkens tilbud inkluderer sykehus, klinikker, barnehjem, informasjons- og seksualopplysningskampanjer.
Den seiglivete myten om at paven i Roma sitter på nøkkelen til å løse den tragiske hiv-epidemien bare han sier ja til kondomer, er basert på en tvilsom neo-kolonialistisk tankegang: Den hvite pave sier hopp, afrikanere svarer lydig: Hvor høyt? Kirken ofrer altså uskyldige menneskeliv på det religiøse dogmets alter. Men dette virkelighetsfjerne synet fratar indirekte afrikanere evnene til å fatte rasjonelle og opplyste avgjørelser over egne liv.
Katolske land ikke overrepresentert
Land med katolsk flertall er for øvrig ikke overrepresentert i hiv-statistikken, noe som burde vært en logisk konsekvens av påstander av typen «Den katolske kirke er direkte ansvarlig for tapet av millioner av menneskeliv grunnet sitt syn på kondomer».
Hiv og aids er altså ikke et utelukkende «katolsk» problem, men en fellesmenneskelig tragedie som overskrider religiøse og politiske skillelinjer.
Men la oss fjerne enhver tvil. Kondomer har vist seg som et effektivt middel mot smittespredning, ikke minst blant spesielt risikoutsatte grupper som for eksempel sexarbeidere.
Men et overdrevent fokus på det tekniske aspektet er med på å flytte fokus fra bakenforliggende årsaker: arbeidstagere som må jobbe langt hjemmefra, fattigdom – som tvinger unge jenter inn i sex-bransjen – samt internasjonale organisasjoners bombardering av unge mennesker med budskapet: ha så mye sex du bare vil, så lenge du praktiserer «safe sex».
Feilslåtte kondomkampanjer
Mens mange internasjonale organisasjoner i perioden mellom 1990 og 2005 brukte milliarder av kroner på kondomkampanjer, økte samtidig smitteraten i Afrika. Et eksempel fra Kamerun, landet som pave emeritus Benedikt XVI besøkte i 2009. Tidsperioden mellom 1992 og 2001 så en økning av kondomsalget fra seks til tolv millioner. Samme periode hadde landet en tredobling i smitteraten, fra tre til ni prosent.
Det fremstår derfor som noe unyansert når utviklingsministeren på Dagsnytt 18 torsdag 19. juni sier at avholdsperspektivet og redusering av antall seksualpartnere ikke er et interessant virkemiddel i kampen mot hiv. Her går han imidlertid mot internasjonal forskning og empiri, blant annet fra UNAIDS (Joint United Nations Programme on hiv and AIDS).
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Da UNAIDS i 2010 kunngjorde at hiv-raten blant unge hadde sunket med 25 prosent i 15 av de 21 hardest rammede landene, beskrev nyhetsbyrået Reuters funnene slik: Studien fant at hovedårsaken til reduksjonen var endring av seksualvaner. Unge i 13 av 25 land ventet lenger før de ble seksuelt aktive. I mer enn halvparten av de 25 landene valgte unge å ha færre seksualpartnere.
Kirken i Afrika har gått i bresjen for slike atferdsendringskampanjer, som ikke bare promoterer avholdenhet og troskap, men også hjelper unge – særskilt kvinner – å motstå sexpress fra eldre. Over halvparten av nye smittetilfeller i dag skjer i aldersgruppen 15–24 år. Sammen med andre aktører jobber Kirken aktivt for å hindre smittespredning, tilby hiv-tester, gi medisinsk og åndelig støtte til de rammede – og bekjempe den sosiale stigmatiseringen som ofte følger med sykdommen.
Alle gode krefter må jobbe sammen
For å vinne kampen mot aidsepidemien må alle gode krefter jobbe sammen. Vi trenger sann informasjon om hvordan smitte skjer, og hva hver enkelt kan gjøre for å minske sannsynligheten for smitte. Å heve seksuell debutalder, å senke antall seksualpartnere og å bruke kondom for beskyttelse har vist seg å være virkningsfulle elementer her. I tillegg må samfunnet legge til rette for testing og behandling. De beste medisinene som er tilgjengelig, må være tilgjengelig for alle, ikke bare for de rike. Her har det internasjonale samfunnet og legemiddelindustrien et ansvar.
Kirkens tilnærming er langt fra perfekt, men feilinformasjonen som ofte preger nyhetsbildet om Kirken, er dessverre med på å legge hindringer i veien for at vi sammen kan finne praktiske løsninger på praktiske problemer – uten ideologiske briller.
