De sultende horder fra 1984, som i stillhet sto i grått støv og ventet på mat, er historie. Barna med oppblåste mager har fått mat og vaksine og skolegang. BBC-reporteren Michael Burke beskrev en hungerskatastrofe av «bibelske» dimensjoner. Og la til: «Det nærmeste du kan komme helvete på jord».
Forrige måned skuet jeg innover dødsmarkene fra 1984. Nå er terrenget grønt, her er frodige landskap med geiter, ungdom med mobiltelefon og småjenter på skolevei. De har bøker i ranselen og lekser i hodet. Mødrene bærer vann fra den nye brønnen. Det er derfor jentene kan sendes på skole, i stedet for å bære vann fra fjerne brønner. Mannfolkene jobber på den nye motorveien.
Fattigdommen er halvert
Fra UNDP og Verdensbanken kan jeg laste ned ufattelige tall og konklusjoner: Sulten i Etiopia er over. Fattigdommen er halvert på atten år. Før levde to tredeler av etiopierne for mindre enn to dollar om dagen. Nå er det bare en tredel som er fattige. For seksten år siden fikk bare to av ti skolegang. I dag går sytti prosent av etiopiske barn på skole. Seks av åtte milleniumkrav fra FN for å bekjempe fattigdommen i verden er i ferd med å bli nådd. Etiopia bygger Afrikas største kraftverk, de demmer opp hele Nilen! Landet får tretti nye universiteter. De bygger nye veier og jernbaner. Landet uten adgang til havn bygger en transportkorridor til nabolandet Djibouti. De skal importere varer, og de skal eksportere sin høykvalitets kaffe.
Og bare vent! Ett av verdens største kraftverk reises nå nord i landet. Det skal produsere 6.000 megawatt og gi billig, grønn kraft til hele regionen. Det skal lyse i lampene fra Rødehavet til Uganda. De demmer opp Blånilen til Egypts fortvilelse og protester, men avdøde statsminister Meles Zenawi hørte ikke på dem. Ikke på europeiske miljøvernere, heller, som har advart mot økologiske forhandlinger. Fnysende latterliggjorde han dem som rike turister på jakt etter sjeldne sommerfugler. Er ikke folkets utvikling viktigere?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Varemerke: Nød og elendighet
Hvorfor har vi ikke hørt om dette? Hvorfor er en av Afrikas mest dramatiske og markante forandringer forblitt ukjent i Vesten? Det skyldes landets varemerke; nød og elendighet. Man venter ikke annet. Og den stereotype elendighetsjournalistikken fornekter seg ikke. Den som leter etter nød og vanstyre finner aldri fram til det moderne Etiopia.
Nødhjelpsorganisasjonene har gjort sitt for å blottlegge deres elendighet, med den gode hensikt å samle inn penger, og etter Band Aid i 1984 har det vært lett. De har fortalt oss hvor mange millioner etiopiere som risikerer å dø dersom de ikke får mat! Men når tørken kommer til Etiopia dør ikke folk i Etiopia. Infrastrukturen står klar og FNs matvareprogram kjøre sine trailere fram til tørkeområdene med mat, og med såkorn som skal brukes den dagen regnet igjen kommer.
Det afrikanske mirakel
Den senere tid har det vært menneskerettsorganisasjonene som har rapportert fra Etiopia. Det meste av deres kritiske beskrivelse har stemt, men de gir samtidig et skjevt og feilaktig bilde. Amnesty Internationals rapporter er fulle av bekymringer for innskrenket ytringsfrihet. Human Right Watch har produsert en serie rapporter om hvordan opposisjonelle holdes utenfor arbeidslivet, hvordan foreningslivet kontrolleres og de beskriver hardhendte metoder for å flytte på folk. Norsk Forening for Asylsøkere (NOAS) avsluttet et feltbesøk nylig med å påpeke at det er blitt vanskeligere for menneskerettsorganisasjoner å arbeide. De har alle rett, men de har ikke fortalt utviklingshistorien; dette afrikanske mirakelet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Hva har hendt i Etiopia? Det er ikke mer mirakuløst enn at regimet har forvaltet bistanden, ressursene og lånene bedre enn andre. De har hatt en visjon, og fulgt den. De har ikke henfalt til korrupt rikdom for seg selv og de har presset gjennom reformer med en fasthet – og brutalitet – som vi ikke liker. De har hindret folk å flytte til byen, og dermed unngått slumområdene. Det som var av slum i hovedstaden Addis Abeba har de jevnet med jorda, og heller bygget opp drabantbyområder, slik vi fikk på sekstitallet. Men det må medgis: Mangel på grasrotdemokrati har gjort det enklere å bruke bulldoser på noen tusen familiers hjem.
Fri presse?
Etiopia beskrives som et land uten fri presse. Over et middagsbord for et par uker siden møtte jeg to redaktører. Ingen av dem er i lomma på regimet. Den ene kjøpte endog ei trykkpresse, men fikk den aldri i sving, siden folk i statssystemet la kjelker i veien, slik som stadig nye lisenser, problemer med trykksverte og papirimport. Men har de en fri presse, likevel? Jeg spurte hva de ville gjøre, dersom de kom over en korrupsjonsskandale høyt oppe i systemet. Overbærende fortalte de meg at nettopp slike saker jobbet de med året rundt. Det lå ingen selvsensur over nyhetsredaksjonene, og de fikk være i fred. Men de visste at støtte til terrororganisasjoner ville få konsekvenser. Derfor holdt de seg unna, og det var også deres ankepunkt mot regimet.
Regjeringen bruker terrorloven, som ligner terrorlover i vestlige land, for mer enn den er verdt. De kan holde den ulovlige opposisjonen nede, eller definere brysomme folk inn blant de ulovlige. Men det skal også sies at de har andre naboer enn oss. Etiopia har grenser til Sudan, Eritrea og Somalia. Utløpere fra al Shabaab er over grensen, og landet har militser som kjemper for løsrivelse av enkelte delstater.
Tabloid kritikk
«Men det sitter sju journalister i fengsel», sa jeg til redaktørene. Det er bekymringsverdig. Jo, de burde aldri sittet der. Men journalister er de ikke! Noen av dem er aktivister, andre er bloggere. De kjente dem, og visste at de aldri har levert en journalistisk produkt, men mer i retning av agitasjon og polemikk. Hvilket ikke gjør det akseptabelt å holde dem i fengsel. Regimet kan være hard i klypa, men den kritikken som kommer fra internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og vestlige presseinstitutter gir ikke Etiopias uavhengige og kritiske redaktørene mye for. De kjente seg ikke igjen. Kritikken er sjablongmessig og tabloid. Med bred penn males klisjeene ut over Europa. Det er bare latterlig.
Norge er i ferd med å tredoble bistanden til Etiopia, vel vitende om at standarden på menneskerettighetene ikke er av europeisk kvalitet. Norge må derfor være en pådriver i slike spørsmål, men hvordan gjør man det? Etiopia har aldri vært underlagt noe vestlig land, de ble aldri noen koloni. Selvtilliten er ikke svekket av det internasjonale ryktet landet har som en fattig og forfeilet nasjon. Det gjør ikke inntrykk å sende en norsk ambassadør for å klage på brudd menneskerettighetene. Derfor vil Norge gå den vanskelige veien med å involvere menneskerettigheter i sine aktiviteter, mer enn å sende klager til utenriksdepartementet i Addis Abeba.
Lang vei mot demokrati
Journalistene leter etter korrupsjon, men den er ikke påtrengende. Og avdøde Meles Zenawi etterlot ingen rik arv i europeiske bankbokser. Han levde enkelt og lurte ikke unna penger. Den velstandsøkning som nå kommer i Etiopia går da heller ikke til en smal elite. Det finnes skarpere skiller mellom samfunnsklassene i Europa enn i Etiopia.
Men landet har en lang vei å gå for å finne sitt eget demokrati. I mer enn tre tusen år har det vært et føydalt samfunn. Far er patriark i familien, legen ligner en gud på sykehuset, læreren er diktator i klasserommet og statsministeren er en autoritær høvding. Dog ikke diktator. For, som en av redaktørene sa: Det synes som om dere i Vesten mangler noen ord, mellom demokrat og diktator. Etiopia må finne sin vei fra det føydale til det demokratiske. Det kan ta hundre år.
Imens tar Etiopia imot kritikken utenfra med knusende ro, og viser til at FNs verdenserklæring om de menneskelige rettigheter fra 1948 også inneholder artikler om retten til arbeid, undervisning og en «levestandard som er tilstrekkelig». Det er slikt som Europa allerede har, og derfor ikke tenker på. Men den etiopiske regjeringen tenker på det hele tiden.
