Da Helga Pedersen tirsdag formiddag innledet om forslaget til partiprogram for Arbeiderpartiet for 2013–17, forsøkte hun å oppsummere hva sosialdemokratisk politikk i det 21.århundre innebærer.
Det ville være en overdrivelse å påstå at Pedersen leverte stor dramatikk; både form og substans vil nok av mange bli karakterisert som kjedelig. Men sett fra et liberalt ståsted er ikke dét nødvendigvis negativt.
Som andre norske politikere foretrekker lederen av Arbeiderpartiets programkomite å snakke om konkrete politiske saker, uten for mye ideologi. Ekstra forståelig er dette i et valgår. Sosialdemokratiet anno 2013 blir som et ekko av den tyske forbundskansleren Konrad Adenauers valgkampslogan «keine experimente».
Ikke et illiberalt program
Sett fra et borgerlig-liberalt perspektiv burde selvsagt Arbeiderpartiet fjerne flere forbud, redusere statens omfang og øke den personlige friheten, men det er likevel ikke noe illiberalt program Arbeiderpartiet presenterer. Programmet er kjemisk renset for gammel sosialisme, snarere vektlegges «betydningen av fungerende finansmarkeder» og «konkurransedyktige rammevilkår for næringslivet».
Det er heldigvis liten grunn til å tro at forslaget til nytt Ap-program rokker ved det grunnleggende fundamentet for det norske samfunn. Men det er åpenbart rom for liberale forbedringer. Den viktigste liberale kritikken av programutkastet dreier seg om partiets definisjon av «fellesskapet»:
Sosialdemokratiets historiske prosjekt har vært å skape mest mulig frihet for
enkeltmenneskene. Dette oppnås best gjennom fellesskapet. Fellesskapet gir
enkeltmennesket mer frihet og større trygghet enn det mennesket alene kan skape.
Fellesskap er synonymt med offentlig sektor
Formuleringen illustrerer noe vesentlig ved Arbeiderpartiets politiske ordbok, nemlig synet på fellesskapet som synonymt med offentlig sektor. Sosialdemokratiets ryggmargsrefleks er å designe et samfunn ovenfra og ned, snarere enn nedenfra og opp. Den påstanden har selvfølgelig nyanser, eksempelvis programutkastets formulering om frivillig sektor:
Sivilsamfunnet skal involveres i arbeidet med å få flere i arbeidslivet. Initiativ i regi av ideelle aktører vil kunne nå ut til målgrupper som tradisjonelt ikke oppsøker NAV eller offentlige tjenester.
Det er positivt at dagens sosialdemokrater vektlegger betydningen av frivillig innsats, men formuleringen plasserer seg i tradisjonen hvor sosialdemokratiet ser på frivillig sektor først og fremst som et middel for statlige målsetninger, snarere enn et mål i seg selv. Noe som understreker at Aps fortelling om Norge først og fremst fremhever det store fellesskapet som det primære.
Synet på skatt
Dette gjenspeiles blant annet i synet på skatt. For Ap er skatt noe som tilhører fellesskapet (altså staten), hvorpå staten er den «som gir skattelettelser». Den liberale beskrivelse av samme fenomen er at «staten tar litt mindre». For Ap tilhører borgernes lønnsinntekt i utgangspunktet staten, for liberalere er det motsatt. Pengene tilhører dem som har tjent dem, og staten må begrunne hvorfor man skal ta inn mer i skatt.
Ap har lenge forsøkt å sette opp en motsetning mellom tilhengere og motstandere av fellesskap, men det er en falsk motsetning.
Borgerlig-liberale avviser ikke betydningen av menneskelige fellesskap, tvert imot. Mennesker er sosiale vesener. Fellesskap er for de fleste av oss helt avgjørende. Men de forpliktende fellesskap vi velger å tre inn i, oppstår som følge av frivillige handlinger, ikke som følge av politiske vedtak. Nettopp derfor vektlegger liberale de mange små felleskapene som samfunnets byggesteiner.
Ser foreldrene som en trussel
Dette er mer enn abstraksjoner. Rent konkret ser vi en stor forskjell i utformingen av skolepolitikken. For Helga Pedersen er fritt skolevalg en trussel mot fellesskapet, og bør derfor motarbeides. Pedersen har helt rett i at det kan få uheldige konsekvenser.
Vi kan velge annerledes enn hva politikerne ønsker, og det kan hende vi gjør dårlige valg, men den risikoen følger som en konsekvens av frihet og ansvar. Det har blitt populært blant sosialdemokratene å henvise til Sverige som skrekkeksempel på hva økt valgfrihet kan føre til i skolepolitikken.
Riktignok antyder forskningen at private skoler i Sverige gjennomgående har bedre kvalitet enn offentlige, men selv om påstanden om at Sverige gjør det dårligere på grunn av private innslag skulle medføre riktighet, skal man ikke undervurdere betydningen av valgfrihet som mål i seg selv, snarere enn et middel til noe annet.
Mens liberale har valgfrihet som utgangspunkt, mener Ap at det er de av oss som agiterer for økt frihet, som har begrunnelsesbyrden på vår side. Dette verdensbildet er et gjennomgående trekk ved programutkastet til Arbeiderpartiet.
Liberale innsikter slår rot
Arbeiderpartiets programforslag er intet anti-liberalt manifest. Mange liberale innsikter har slått rot i sosialdemokratiet, og skulle programutkastet ende opp med å bli det styrende dokument, er jeg helt sikker på at Norge også de neste årene kommer til å være et av verdens beste land å bo i.
Ikke dermed sagt at ikke alternativene er bedre.
