I mandagens Budstikka, kunne vi lese om Tuva på 7 år som fikk én bursdagsgave fra alle elevene og som feiret bursdagen sin i skolens gymsal. Foreldrene til barna på Vettre skole har nemlig innført en regel der alle barna som har bursdag i samme måned, har én felles feiring.
Hvorfor? For å gjøre det håndterbart for foreldrene og for at ingen barn skal føle seg utenfor.
Ap-politiker og fotballeder Jan Bøhler, fikk sterk kritikk da han for et par dager siden sa til VG at barn har godt av å lære å vinne og tape. Han etterlyste laginndelinger etter barnas nivå. I barnefotballen er det nemlig slutt på A-, B- og C-lag. Alle skal spille på samme lag uavhengig av nivå. Det blir ikke rapportert inn resultater i serien, og i cupen finnes verken semifinaler eller finale. Ingen vinnere og ingen tapere.
Hvorfor? Så barna skal slippe å føle seg utenfor og kjenne på negative følelser.
Den enkleste løsningen
Samtidig velger stadig flere barnehager og skoler å droppe tegning av morsdags- og farsdagskort. Hvorfor? Jo, så barn som av forskjellige grunner ikke har en mor eller far å tegne kort til, ikke skal bli lei seg og føle seg utenfor.
Vi hører om skoler som avlyser julefest for å skåne barn med andre religioner. Vi leser om skoleflinke elever som holdes igjen slik at de mindre skoleflinke elevene ikke skal føle seg som nettopp det – mindre flinke.
Vi er så redd for å såre. Så redd for at barna skal smake på vonde følelser og ubehagelige opplevelser. I stedet for å ta tak i problemet, tyr vi til den enkleste løsningen: Vi gjør alle like. Vi visker ut forskjellene, lukker øynene og stikker fingrene i ørene mens vi synger lalalala.
Men det er enda verre å være annerledes når alle er like.
Barna vet
For barn er annerledes. Tro det eller ei, men alle barn kommer fra forskjellige familier. De har forskjellig bakgrunn, kultur, religion og verdier. Og dette vet barna. De vet hvilke klassekamerater som ikke har kontakt med, eller som har mistet en mor eller far. De vet hvem som er god i fotball og hvem som er dårlig. De vet hvem som ikke feirer jul og hvem som av forskjellige grunner ikke får lov til å invitere hele klassen på barnebursdag.
Hva lærer vi barna våre når vi legger pekefingeren over leppene og koster forskjellene under teppet? Jo, vi fremmedgjør dem. Vi lærer barna at det ikke er akseptert å være annerledes, og at det er noe som må unngås.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Vi skal selvfølgelig trå varsomt
Men ikke misforstå meg nå, jeg er ikke helt hjerterå. Jeg syns også forferdelig synd på barn som faller utenfor. Det er trist å høre om barn som ikke får feire bursdag fordi foreldrene ikke har penger. Jeg får også vondt i hjertet når jeg leser om barn som blir mobbet fordi de er dårlig på fotballbanen. Og det er grusomt å høre at noen barn har mistet en mor eller en far. Og selvfølgelig skal vi trå varsomt og ta hensyn. Men det betyr ikke at vi skal glatte over alt som ikke passer helt inn.
Blir ting mindre vondt hvis man later som de ikke eksisterer? Eller blir det mindre vondt hvis barna opplever toleranse og aksept? For elefanten står midt i rommet uansett. Enten vi snakker om den eller ikke.
Det vil alltid være urettferdighet i verden. I stedet for å lære barna at den ikke eksisterer bør vi heller lære dem å håndtere den. Barn som vokser opp med to fedre, en mor, tre hunder, åtte søsken eller med foreldre med dårlig råd, en annen hudfarge eller religion skal respekteres på lik linje som alle andre. Det skal også Siri selv om hun suger på fotballbanen. Og Inge som har en mor som ikke kan bake, Norah som er muslim og Pål som kaster opp når han drikker melk.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Vi må starte i rett ende
Ved å ta fra barna muligheten til å kjenne på vonde følelser, tar vi også fra dem muligheten til å lære seg å håndtere dem. For er det ikke nettopp det barndommen handler om da? Å lære seg å leve med alle livets nyanser? Vonde følelser er en stor og viktig del av livet. Vi gjør barna en stor bjørnetjeneste ved å polere barndommen og fjerne alt vondt og negativt. Ja, jeg vil nesten gå så langt som å si at det er et overgrep.
For før eller siden vil man bli avvist og man vil finne ut at man er skikkelig dårlig til noe. Alle havner før eller siden bakerst i en eller annen kø og alle vil kjenne seg både utenfor og såret. Hva da?
Jeg mener vi må starte i den rette enden. Det er ikke å gjøre alle like, men snarere tvert imot å lære barna våre at alle er forskjellig, at alle er annerledes på sin måte og at det er helt naturlig. Og veldig fint. Selv om det av og til kan oppleves som litt vond.
