Korrespondentbrevet er postlagt i Kairo.
Jeg kan fortsatt kjenne det snører seg i brystet når jeg hører en ambulansesirene her i Kairo, en ambulanse som forsøker å brøyte seg vei gjennom den ugjennomtrengelige trafikken.
Den står stille, tuter høyere, kommer ingen vei. Angsten sitter fortsatt i kroppen, den klaustrofobiske angsten for å bli innesperret i en krisesituasjon.
To måneder har gått nå siden jeg fikk en ny datter her i Kairo, men i ukene og månedene som ledet opp til fødselen var alt jeg kunne tenke på denne trafikken.
Ikke det jeg regnet med å få en ambulanse til å hente oss dersom noe skulle skje, vi hadde måttet forsøke å brøyte oss gjennom på egen hånd og ikke nok med det, vi kunne heller ikke håpe på en rask fødsel på kveldstid.
Det var fortsatt portforbud og vi risikerte da å bli stående på en kontrollpost med en sta politioffiser eller kanskje en vernepliktig soldat som akkurat den kvelden hadde fått en ordre han var bestemt på å gjennomføre: Ingen skal slippe gjennom.
Kontrollpost eller trafikkaos?
Det ligger to øyer midt i Nilen her i Kairo. Den ene, Zamalek, er der hvor vi bor. Den andre ligger litt lenger sør, og det var der sykehuset lå.
Øyene er ikke direkte forbundet, så vi måtte inn på fastlandet og forbi Tahrir-plassen og alle de andre stedene hvor demonstranter og politi, eller bare sivile som støttet den ene eller andre siden, jevnlig barket sammen. Dette var på slutten av den mest intense perioden her i Egypt.
Kontrollpost eller trafikkaos? Jeg håpet på en kontrollpost, der ville det i det minste være en mulighet til å forhandle.
Det gikk opp for meg at når det virkelig gjelder, ønsker jeg meg et liv uten historier å fortelle, uten dramatikk, og jeg kunne jo ikke la være å tenke på hvordan jeg som reporter hele tiden griper inn i menneskers liv i deres verste øyeblikk, en far som har mistet en sønn her i Kairo, en forhutlet flyktningfamilie fra Syria på vei over fjellene til Libanon, sårete palestinere på Shifa-sykehuset i Gaza.
Journalistene dukker alltid opp, med den største selvfølgelighet og selv om jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det med respekt og verdighet: Jeg er en fremmed som stiller spørsmål til traumatiserte mennesker jeg ikke kjenner.
Sykehuset i «bråkmakergaten»
Vi slapp heldigvis både kontrollpost og trafikkaos. Vi kunne dra, slik jeg håpet, uten drama, en fredag morgen.
Vi dro tidlig, og jeg husker fortsatt hvordan Nilen glitret, men samtidig hvordan bylandskapet rundt oss, det kaotisk bylandskapet i Kairo, den apokalyptiske betongverden med den ødelagte blokka til det en gang regjerende NDP-partiet ruvende i sin utbrenthet, virket fremmed, nesten distansert og uvirkelig, som en kulisse.
All konsentrasjon var rett innover, mot oss og om å komme fram til sykehuset. Jeg tenkte ikke så mye da på at sykehuset lå i Manial-gata hvor det hadde vært trøbbel mellom brorskapstilhengere og lokalt beboende.
Det stammet fra urolighetene etter kuppet her i sommer. 12 mennesker ble drept på øya i væpnede kamper i juli, og uka før fødselen hadde det igjen vært trefninger der et menneske ble drept.
Brorskapstilhengere hadde forsøkt å ta seg inn på Tahrir-plassen var blitt drevet tilbake av politiets tåregass, og retretten hadde de slått over Manial, noe som igjen hadde brakt fram hat og hevntanker fra i sommer.
Men om tankene mine var fjernt fra dette den morgenen, fikk jeg en rask påminnelse litt senere på formiddag da jeg var ute for å kjøpe vann og frukt.
I første etasje av sykehuset ligger en McDonald`s, og jeg skjønte at noe kunne være i gjære for de spikret nøye igjen alle vinduene sine.
Igjen, en scene jeg ser om og om igjen som journalist, små tegn på at noe skal skje, selvfølgelig skal noe skje, det er jo derfor jeg har kommet, jeg er jo journalist, men altså denne gangen håpet jeg intenst at ingenting skulle skje, og om det gjorde det på gateplan den fredagen, det vet jeg fortsatt ikke.
For jeg var lukket inne i en annen verden og vitne til hvordan mennesket som står meg nærmest her i verden satt et nytt liv til verden og hvordan den lille gjennomførte sin vanskeligste reise, ut av mors liv og inn i vår virkelighet, vår verden.
Og jeg stod der og så på med denne blandingen av intens frykt, enorm beundring og maktesløshet som bare liv og død kan bringe fram hos en mann.
Den gjeve guttebabyen..
Vi ble ikke lenge på sykehuset. Dagen etter var vi på vei hjem, nesten den samme veien, men da vi krysset Nilen igjen, på Qasr al-Nil-broen, den eneste av broene som er igjen her i Kairo som innbyr til en form for samhørighet med elven, var det som forandrede og medtatte mennesker og morgenen var vakker og Nilen glitret i morgenlyset som den aldri har gjort.
Vi kjørte hjem med to små jenter i bilen, for hun som akkurat var blitt storesøster kom til sykehuset den samme morgen, to jenter som skal vokse opp, som har et helt liv foran seg og det var vanskelig å ikke tenke på hva slags verden da skal bli, men også mer spesifikt, hva det vil si å vokse opp som kvinne.
Spørsmålet er ikke til å unngå.
Jeg ble påminnet det allerede etter den første ultralyden vår da vi stolt fortalte vår sjåfør at det ble en jente og han bøyde seg fram og sa med all egyptisk finfølelse: «Sigurd, du vet i Midtøsten foretrekker vi gutter.»
Det var ikke vondt ment, men han visste ikke at han var nær ved å kjøre sin siste tur med oss den dagen.
Og allerede på sykehuset synes jeg å merke det. Det var flere og større blå ballonger og plakater der det var født en gutt enn det var utenfor jenterommene.
Jeg er ingen stor fan av fargedistinksjonene i utgangspunktet, men hengte da en rosa ballong utenfor vårt rom den morgenen, innkjøpt av storesøster med påskriften: «It`s a girl.»
Ett av verdens verste land for kvinner
En noe tvilsom undersøkelse skapte nylig store overskrifter. Konklusjonen var nemlig at Egypt var det verste landet i den arabiske verden for kvinner og jeg tenkte med en gang, spontant: Endelig får de sitt pass påskrevet, med alle den seksualiserte volden, de frihetene menn tar seg på gateplan og all kattelydene som viskes når jeg går med datteren min i barnehagen.
Det siste er kanskje uskyldig, men jeg tar det som en fornærmelse.
Men så begynte jeg å tenke: Det er riktignok ikke bra her, men det verste? Verre en Jemen med barnebrudene eller Saudi-Arabia hvor de ikke kan kjøre bil og hva med alle disse kvinnene som deltar i yrkeslivet her i Egypt, som forsørger familiene, som setter seg på bussen hver dag for å dra på jobb – og jeg skjønte at denne undersøkelsen umulig kan ha mye vitenskapelig for seg, og at det kanskje heller dreier seg om at Egypt er et land med større gnisninger nettopp fordi kvinner er så aktive i offentligheten.
Men at det kanskje finnes land som er verre, betyr jo ikke at det er bra her og jeg lurer noen ganger på hva de ville sagt, de egyptiske kvinnesakspionerene fra mellomkrigstiden hvis de hadde sett hvordan landet deres var blitt.
For eksempel Huda Shaarawi som kastet av seg sløret på togstasjonen her i Kairo eller Lofta el Nadi som lurte seg til å ta flytimer og ble den første kvinnelige egyptiske piloten og fløy i 1933 fra Kairo til Alexandria.
Da hun ble spurt om hvorfor hun ville fly sa hun: «Jeg elsker å være fri.»
Dette var kvinner som levde mer eller mindre samtidig med mine bestemødre, den ene karet til seg en enkel regnskapsutdannelse og reiste fra Sunnmøre til Østlandet og ble etter hvert en bærebjelke i et lite snekkerfirma på Nøtterøy, den andre giftet seg i Tønsberg og tok etter hvert over en respektabel skobutikk i byen da hennes mann, min morfar, døde tidlig.
Begge fortsatte å lage all maten hjemme og ta alt husstellet, de forble kvinner av sin fortid og samtid, i en brytning tenker jeg, for de levde også i en tid da kvinnespørsmål ble satt politisk på dagsorden på en helt annen måte en tidligere, takket være en politisk radikalisering i Vest-Europa i det 20. århundre og som fortsatt er med oss i måten politikk utformes på i dag, med fedrekvoten, og debatten som har fulgt etter regjeringsskiftet i Norge, som det siste tilskuddet på stammen.
Poenget her er nettopp at likestilling kommer som følge av politiske valg og politisk kamp. Ingenting av dette er naturgitt. Og siden jeg som korrespondent har rettigheter omtrent på linje med en 1950-talls mann, vil jeg bare ha sagt: Pass på det dere har.
Det er ingen enkle forklaringer på hvorfor det står så dårlig til her i Egypt, men det verste med den type undersøkelser om kvinneforhold i Midtøsten er den lett hoverende tonen som gjennomsyrer om ikke selve undersøkelsen, så ofte kommentarene knyttet til dem med en undertekst av religiøse fordommer og rasisme.
Budskapet fra Betlehem
Jeg har med dette korrespondentbrevet brutt et løfte jeg ga meg selv, nemlig å ikke dra inn familien i jobben, men jeg har tenkt å holde et annet som jeg ga rundt disse tider i fjor, i hvert fall delvis.
Da lovet jeg nemlig å skrive årets julebrev om hellige steder, og jeg var da faktisk i Betlehem nylig, en by innrammet av en høye murer og omkranset av bosettinger. Men borgermesteren hadde ikke gitt opp håpet.
– Vi prøver å gjøre jula til et budskap om fred og vi jobber hardt med å få til forhandlinger, men vi er ikke sikre på hva som skjer. Vi erkjenner Israel som en del av Guds bilde og nå synes jeg israelerne bør tenke seg om i sine i måten de betrakter oss palestinerne på og også se oss som en del av Guds bilde, sa borgermester Vera Baboun, den første kvinnen som har hatt den posisjonen i byen hvor tradisjonen vil ha det til at Jesus ble født.
Og her i Egypt, i det nest helligste land så å si, hvor Jesu` familie søkte tilflukt, her har vi gjort det vi kunne for å ta vare på det livet som ble gitt oss for litt over to måneder siden.
I mellomtiden har den eldste jenta på tre år lært seg å hinke og den yngste har smilt for første gang.
Det er jo et julebudskap det også, kanskje det viktigste av dem alle.
God jul fra Kairo.
