DDR-motstander: – Visste ikke om vi kom til å bli skutt

«Vi er ett folk» – slik lød parolen som runget over kirkeplassen i den Østtyske byen Leipzig den 9. Oktober for 25 år siden, der sytti tusen mennesker hadde samlet seg til den første store demonstrasjonen mot regimet i DDR.

Overvåket av Stasi

Herfra spredte så protestene seg til flere tyske byer, og nøyaktig en måned senere falt Berlinmuren.

– Vi på gaten og politimennene er det samme folket, altså må dere ikke skyte på oss, slik forklarer den tidligere presten Christoph Wonneberger (70) som var en av nøkkelpersonene i motstandsarbeidet slagordet «Vi er ett folk», og viser frem en av løpesedlene som han var med å trykke den gang.

Til tross for at han ble overvåket av Stasi, organiserte presten i Nikolaikirken den såkalte fredsbønnen hver mandag, som ble et samlingspunkt for motstandsbevegelsen i DDR, og som munnet ut i de store mandagsdemonstrasjonene i flere østtyske byer.

– Kirken var viktig for forberedelsene til protestene fordi det ikke fantes noe annet sted i DDR hvor man fremdeles hadde en relativ frihet, sier den tidligere presten.

– Her, på plassen foran kirken møttes vi, forteller tidligere aktivisten Rainer Müller (48) som organiserte protestbevegelsen sammen med presten.

– Vi var alle redde, og gikk ut ifra at vi kunne bli beskutt denne kvelden. At militæret kunne komme til å angripe oss, og at det sannsynligvis ville ende med sårede og muligens døde, forteller Müller. Mange av de fremmøtte hadde massakren på den himmelske freds plass i Kina noen måneder tidligere friskt i minne, hvor DDR-ledelsen hadde gratulert regimet med å ha «gjenopprettet ro og orden».

Dumpet kjæresten

Müller hadde illegal kontakt med pressen i vest for å fortelle om protestene, og på denne måten engasjere flere i Øst- Tyskland til å delta i motstanden.

Den tidligere aktivisten hadde blitt arrestert flere ganger tidligere, men gav ikke opp.

– Jeg valgte bort kjæresten min til fordel for motstandskampen, slik at Stasi ikke skulle kunne bruke henne som pressmiddel mot meg, legger Müller til.

Uwe Schwabe (54) var også med i protestbevegelsen, men sier han ikke var redd denne dagen.

– Vi hadde et slikt sinne inni oss, og det overvant frykten. Ufriheten gjorde oss sint. Man kunne ikke bestemme over sitt eget liv. Man kunne ikke engang bestemme hvilken musikk man hørte på, hvor man ville reise, hvilke bøker man leste eller hva man ville studere, husker Schwabe.

Kurt Meyer satt i ledelsen for det styrende sosialistiske enhetspartiet (SED) i Leipzig, og gir sin kommentar til hva han synes om avlyttingen og utpressingen som foregikk i DDR.

– Det var ikke bra. Det skadet vårt politiske omdømme, sier Meyer.

På spørsmål om hva han ville gjort annerledes i dag, innrømmer den tidligere DDR- politikeren.

– Jeg burde lyttet mer til folket, og legger til: min viktigste oppgave var å gjøre alt for at demonstrasjonene i Leipzig ikke endte voldelig.

Skålte i whisky

Aktivisten Rainer Müller husker tilbake på kvelden den 9. oktober som begynnelsen på slutten av et delt Tyskland.

– Presten Wonneberger hadde en whiskyflaske som vi åpnet og skålte med, selv om jeg var avholdsmann. For denne kvelden ble det klart at vi hadde seiret. Overalt i landet ville det nå være mulig å demonstrere uten at det ble voldelig, fordi det endelig hadde fungert en gang uten politislegger og arrestasjoner, sier Müller.

På 25-års markeringen for den første store demonstrasjonen mot DDR-regimet skal den tidligere presten og mottakeren av Tysklands Nasjonalpris Wonneberger holde en tale i Leipzig. I den er han ikke bare opptatt av Tysklands nære fortid, men også av fremtiden.

– Her sluttes sirkelen i vår appell fra 1989: Ingen vold! Det var ikke et skrik av frykt den gang – det var et opprop og en appell om å bli aktiv, og det er det den dag i dag, leser presten som stod i spissen for organiseringen av det som omtales som Tysklands fredelige revolusjon.