Ingebjørg (25): – Fosterbrødrene mine har vært en gave

Det er våren 1995. Familien Bratland har allerede to jenter, Ingebjørg på seks og Tone Rose på fem. Elizabeth og Inge Sondre Bratland ser en annonse i avisen om to små gutter som trenger et fosterhjem.

– Jeg husker så godt da vi fikk beskjeden om at vi skulle bli storesøstre, Tone og jeg. Og det var til to gutter. Og så slapp vi ventetiden med en baby i magen i ni måneder, dette dreide seg jo bare om uker. Det har virkelig vært en gave, smiler Ingebjørg stolt der hun sitter rundt bordet med hele familien samlet rundt seg.

I disse dager er artisten aktuell som programleder sammen med Jarle Bernhoft, for Spellemannprisen 2015, som deles ut lørdag 30. januar i Oslo Spektrum.

David Pedersen (23) og Stian Pedersen Bratland (21) var de to guttene som trengte et nytt hjem. De var henholdsvis to år og seks måneder gamle da de kom til familien.

– Det var et egoistisk ønske om å få flere barn og også samfunnstanken om at man ikke trenger å lage alle selv. Og så har vi alltid ønsket oss en stor familie. Selv var jeg enebarn i 15 år før jeg fikk en søster, sier Elizabeth.

Les også:

• Mangler fosterhjem til asylbarn: – Et stort ansvar
• Kronikk: Sannheten om å være fosterhjem

Slitsom start

De sitter ved bordet og blar gjennom familiealbumene med bilder fra den gang alle fire var små, og far i huset, Inge Sondre Bratland, legger ikke skjul på at det var en stor overgang.

– Det var jo en slitsom tid i begynnelsen. Vi gikk fra å ha to til fire små, forteller han.

Det bor rundt 11 000 barn i fosterhjem i Norge i dag. Over 70 prosent av alle barn som bor i fosterhjem er mellom seks og 17 år.

– Jeg ser på David og Stian helt likt som jeg ser på min biologiske søster og min biologiske bror, som kom som en attpåklatt etterpå. Det er ingen forskjell på dem og David og Stian, sier Ingebjørg og smiler varmt til de to brødrene som sitter i sofaen ved siden av henne.

Hun har også to par foreldre. De biologiske, Elizabeth og Inge Sondre, som hun kaller mor og far, og de biologiske foreldrene til fosterbrødrene, som hun kaller mamma og pappa.

– Det har vært helt naturlig for oss å snakke om dem som mamma og pappa, for det var det Stian og David kalte dem, sier Ingebjørg.

• Ny forskning om fosterhjemsplassering: – Barna blir ikke hørt
• – En hån mot kommune-Norge at staten ikke betaler

– Livet er ikke likt for alle

Samholdet i familien Bratland er sterkt. De ser på seg selv som en fin flokk.

– Man er ganske ydmyk og skjelven i forhold til det å ta vare på andres barn. Det er viktig å møte med et åpent sinn og ha forståelse for at livet ikke er likt for alle. Under andre omstendigheter kunne man selv vært i samme situasjon. Ting er aldri sort hvitt. Ved å være åpen og ha et godt forhold til de biologiske foreldrene får man utrolig mye igjen. De er som regel veldig gode og fine mennesker de også, sier Elizabeth.

De fleste fosterbarn har samvær med en eller begge av sine biologiske foreldre. Det er fylkesnemnda som avgjør samvær, og dette vil blant annet avhenge av bakgrunn for omsorgsovertagelsen. Rundt en fjerdedel av fosterbarna har minoritetsbakgrunn.

Har funnet sin stil

Kari Honerød er avdelingsleder i Barne-, ungdoms- og familieetaten ved Fosterhjemstjenesten region Sør. Hun sier familien Bratland er et godt eksempel på et fosterhjem som fungerer godt.

– Familien Bratland er en flott familie for de har funnet sin stil, sin måte å være sammen på, som harmonerer med måten som Bratland tenker og som den biologiske familien vil ha det.

Ekteparet Bratland mener det er to ting som er avgjørende for å lykkes som fosterhjem. Det ene er respekt for biologiske foreldre, og ikke gjøre forskjell på biologiske barn og fosterbarn.

– Det tror jeg er nøkkelen, det å ikke gjøre forskjell. Vi har konsekvent ikke gjort forskjell på noen ting. Det være seg gaver eller andre ting, og slik har det også vært fra de biologiske foreldrene, sier Inge Sondre, familiefaren i huset.

God kontakt med biologiske foreldre

David Pedersen og Stian Pedersen Bratland sitter i huset de aller kaller hjem. Ved siden av dem sitter storesøster Ingebjørg. Utseendemessig er de ikke genetisk like, men man kan merke søskenkjærligheten mellom de tre svært godt.

– Det som er så bra er at vi har like god kontakt nå med våre biologiske foreldre som da vi var under 18 år. Det er her vi feirer jul og kommer hjem, og det er dette som vi ser som hjemmet vårt, sier David, og ser varmt på storesøster.

– Likevel besøker vi de biologiske foreldrene våre. Denne julen var vi blant annet på ribbebesøk hos mamma, og det er alltid kjempekoselig å treffes igjen. Hun er alltid den samme, gode mamma`n, forteller Stian.

David bor nå i utkanten av Tønsberg og er ferdig utdannet elektriker. Stian er utdannet rørlegger og er i militæret ved Bodø flystasjon.

Ingebjørg har alltid sett på seg selv som storesøster for alle fire.

– Hvis folk har spurt har jeg alltid sagt at jeg er storesøster til fire. Jeg har ikke sagt at jeg har to og to søsken, sier hun.

Akutt behov for fosterhjem

Nå er det et akutt behov for rundt 1500 nye fosterhjem her i landet, både for etnisk norsk barn og flyktninger. Det har i tillegg vært en sterk økning i barn som har kommet alene til Norge som flyktning, og mange av dem har behov for å vokse opp i et fosterhjem.

– Vi har mange barn i Norge over åtte år, og også søsken, som har ventet altfor lenge på å få et fosterhjem. Vi har også barn i flyktningmottak som trenger fosterhjem. Felles for alle disse er at de venter på et godt hjem å vokse opp i, sier Kari Honerød i Fosterhjemstjenesten, region Sør.

Både David og Stian har fått høre i ettertid at de biologiske foreldrene er svært glade for at de havnet hos familien Bratland i Vinje.

– Det er en lettelse at de kan glede seg over det, og at de ser at det har gått bra med oss, sier David.