KOMMENTAR: Tour de Ski handler om mye, men først og fremst dreier det seg om kampen mot klokka.
Av Astrid Uhrenholdt Jacobsen
Til tross for at denne konkurranseformen på mange måter representerer det moderne langrenn, tar det opp i seg mye av de prinsippene som kjennetegner de mer tradisjonelle langrennene. Julaften lå det nok en gang flere harde firkantede pakker under treet med mitt navn på.
Den første av bøkene som ble med til nattbordet var Thor Gothaas’ «Femmila». Mye har skjedd med sporten siden Skiforeningen arrangerte sin første femmil i 1888, samtidig bringer Tour de Ski oss på noen vis tilbake.
Løperne har forberedt seg lenge, og står nå foran en real utfordring. Etter mange kilometer og flere timer konkurranse skal de utmattet kaste seg over mållinjen. Det er ingen som regner og legger sammen plasseringer underveis, slik passeringstider under de gamle femmil kun var indikasjoner på utfallet. Alt som teller er timer, minutter og sekunder.
Heder og ære kan vente
Med dette i bakhodet er det lettere å forstå hvordan en løper tenker under en konkurranseform som Tour de Ski. Å spurte om seire teller kun om du kan vinne sekunder på det, heder og ære kan vente til alt er opp- og avgjort siste dag. TV, journalister og kommentatorer vil til enhver tid fokusere mest på hvem som vinner de ulike etappene, mens det for utøverne teller mest å vinne sekunder – eller eventuelt tape færrest mulig.
Historisk vil det for eksempel lønne seg mer å være tiende beste løper på prologen enn på siste etappe; det er flere sekunder som skiller opp Alpe Cermis.
Artikkelen fortsetter under videovinduet.
Med andre ord er det noen ting som er særlig viktig for en løper som skal prestere i dette konseptet. Først og fremst må man være forberedt fysisk og mentalt. Formen må være god, slik fokuset må være det samme; alt handler om balanse mellom kropp og sinn. For å bevare dette best mulig gjennom alle etappene kreves det god søvn, nok hvile, god hygiene, tilstrekkelig energiinntak og evne til å koble av og på fokus.
På den ene siden handler alt om å fokusere på en etappe av gangen, samtidig må man alltid ha de resterende etappene i bakhodet. Umiddelbart etter du går i mål dras fokuset mot det neste som skal skje.
Dette gjør at Touren får en ekstra dimensjon, fordi evnen til å restituere raskt og ta til seg tilstrekkelig med næring er ulik fra løper til løper. Dermed kan løpere som normalt ikke er helt i toppsjiktet stikke seg frem ettersom Touren skrider frem, på grunn av sin jevnhet til tross for tøff belastning.
Ikke den beste allrounderen
I tillegg er det verdt å merke seg at dette konseptet ikke nødvendigvis kårer den beste allrounderen, da hadde Marit Bjørgen vunnet for mange år siden.
Det er for eksempel helt umulig for verdens beste sprintere å vinne uten å også være en av verdens beste distanseløpere, man vinner altfor få sekunder på sprintene. Motsatt har vi derimot sett eksempler på flere ganger, kanskje mest utpreget ved Lukas Bauers seire i 2008 og 2010, da han ikke var i nærheten av å gå til finalerunder i noen av sprintene.
Ved å ta en titt på tider fra fjorårets etapper og avstander mellom nummer én og nummer 30, er det lettere å se hvilke etapper som er mest avgjørende for å hevde seg sammenlagt.
I fjorårsutgaven var det to sprinter med 30 bonussekunder hver til vinneren, mens det i år er kun en med 60 sekunder å vinne. Altså lønner det seg like mye/lite å være en god sprinter i år som i fjor.
Artikkelen fortsetter under videovinduet.
Det snakkes mye om monsterbakken allerede før løperne trekker på seg startnumre første dag. Og det er klart at Alpe Cermis er en viktig etappe.
Men i herreklassen teller faktisk langløpet mer tidsmessig. Her vil det selvsagt ha mye å si hvilken gruppe man havner i og hva slags samarbeid man klarer å få innad i gruppen, slik at Tour de Ski har blitt avgjort mange ganger på denne etappen.
Bakken skiller kvinnene
I kvinneklassen er det uten tvil den siste etappen som skiller og avgjør mest. Var du best i sprintene i fjor vant du totalt 1.20 minutter på nummer 30, mens det på siste etappe skilte hele 3.25 minutter mellom de 30 første!
Alt dette vet utøverne, og de beste vet derfor å bruke flest krefter de dagene det handler om flest sekunder. For hver etappe teller ikke like mye. Det er ikke nødvendigvis avgjørende å ryke ut av sprintene etter prologen. Da sparer man masse krefter på dager det egentlig ikke kjempes om så mange sekunder, som kanskje kommer bedre til nytte på senere og mer tidsavgjørende etapper.
Til syvende og sist handler det om å være nøye med alle detaljer, kjenne til og dyrke sine styrker, legge endt etappe bak seg fortest mulig og angripe neste. Alle utøvere kan ha dårlige dager, noen vet kanskje at deres styrke er at de er mer stabile og tåler flere utmattelser enn andre. Derfor kan ting plutselig endre seg fort.
En bom enten, fysisk, mentalt, teknisk eller med smøring får store utslag om den havner på en av de tidsmessig viktigste etappene. Derfor får vi en viss grad av spenning helt til siste dag.
Vinneren av Tour de Ski kommer til å være en distanseløper i fysisk god form, gjerne med en kalkulert offensivitet som gjør at vedkommende avgjør de viktigste duellene til sin fordel, mens han /hun «lurer» andre til å bruke mye krefter på uviktige dueller.
For det er kampen mot klokka, kampen om sekundene som teller. Akkurat slik det var i gamle dager.