"Iddefjordgranitt" og "Bohusgranitt" var solide begreper om kvalitet og holdbarhet for byggherrer verden over for rundt 100 år siden.
Langs Iddefjorden og på begge sider av Oslofjorden var mange tusen mennesker sysselsatt med steinhugging, før hele bransjen nærmest kollapset.
I 1899 var det rundt 350 personer i arbeid på begge sider av Iddefjorden, og rett før første verdenskrig skal det bare på norsk side av fjorden ha vært 2.000 mann i arbeid.
I Bohuslän hadde 8.000 mann sin inntekt fra steinindustrien på denne tiden.
Fire svenske kommuner jobber nå for å blåse nytt liv i granitten.
Les mer:
GRANITT. Verden over finnes bygninger, trapper, kaianlegg, gater og bruer bygget av granitt fra grenseland.
Foto: Rainer Prang / NRKEU-prosjekt for naturstein
De fire vest-svenske kommunene Tanum, Strømstad, Lysekil og Sotenäs har sammen med forskerne på Chalmers, Hallindens Granit og tidligere Bohusläns kooperativa stenindustri - nå med navnet Benders, de siste ti årene drevet "Stenakademien".
Det hele startet som et EU-projekt med formål å løfte frem naturstein som bygge- og utsmykningsmateriale, skriver Bohuslänningen.
Etter en periode i dvale, skyter nå prosjektet fart igjen.
Det er i Benders lokaler i den tidligere Volvo-fabrikken i Uddevalla, at man nå opplever økt interesse for granitten.
Les mer:
KVALITET SOM TÅLER TIDENS TANN. Iddefjordsgranitten stammer fra Urtiden (925 millioner år). Den lysegrå granitten er lett å klyve i flere retninger og den kan tas ut i store blokker og den er særdeles holdbar.
Foto: Rainer Prang / NRKKartlegger ressursene
Ordfører Sven-Gunnar Gunnarsson i Lysekil kommune er styreleder i "Stenakademien", som nå gjøres til et permanent ressursenter for utdanning, forskning og utvikling innen natursteinbransjen.
Kommunene skal kartlegge hvor det finnes granittforkomster, som kan brytes. Det skal etableres idéparker, der natursteinens fortrinn som bygge- og utsmykningsmateriale presenteres.
- Vi skal peka ut områder der granitt kan brytes på samme måte som vi peker ut boligfelt, sier Gunnarsson til Bohuslänningen.
Områdene med granittforekomster presenteres fortløpende for länsstyrelsen, som sier ja eller nei til etabableringen av steinbrudd. Nylig fikk et planlagt prosjekt i Lysekil avslag.
For å kunne konkurrere med lavtlønns-land må metodene og bearbeidingsprosessene forenkles og effektivisers.
Dette samt hvordan Bohusgranitten skal markedsføres overfor arkitekter og innkjøpere er områder "Stenakademien" har ansvaret for å få belyst.
Prosjektet har nå søkt om 2,7 millioner i økonmisk støtte fra regionen.
Les også:
ENORM INDUSTRI. Mange tusen mennesker var sysselsatt fra Lysekil til Fredrikstad, da granittindustrien var på sitt høyeste. Bildet er fra Iddefjorden.
Foto: www.haldenkort.netFra Lysekil til Fredrikstad
Det går et 13 mil langt og 1,5 mil bredt belte av granitt fra Lysekil i Sverige til Fredrikstad. I dette beltet er granitten litt varierende i farge, avhengig av hvor mye av kvarts, feltspat og glimmer som finnes i steinen.
- En spesiell egenskap ved granitt er at den har gode spalteegenskaper, og lar seg ganske lett dele i tre retninger, fortalte den tidligere stenhuggeren Harald Simonsson under en vandring på Krokstrand ved Iddefjorden for noen år tilbake.
Endel av granitten i regionen har en rødlig farge, men mye har en grå farge, og Iddefjordsgranitt kalles grå granitt.
Den grå granitten er middels kornet, gråhvit og med noen korn i svart og grått.
Les også:
Argentina, England, Tyskland
Granitten fra Vest-Sverige og Iddefjorden var populært, vedlikeholdsfritt, robust byggemateriale og ble eksportert verden rundt.
Det er i forbindelse med historiene om at det kom båter fra Sør-Amerika for å hente granitt, at det nevnes at tangoen først kom til Sverige på Krokstrand med mannskapene ombord på de argentinske skipene.
Det internasjonale innslaget i lokalmiljøet var stort, og i oppgangsperioder var pågangen og kjøpelysten sterk internasjonalt.
Men bransjen har alltid vært ømtålig for konjunktursvingninger, og den første verdenskrigen lamslo svensk steinindustri.
Den svenske staten satte igang nødarbeide, og millioner av "lus" eller "knott" som gatesten kalles i Norge, ble hugget for lager som en del av nødarbeidet.
Det var et lite oppsving i bransjen midt på 1920-tallet, men med de harde tretti-årene, og deretter den andre verdenskrig gjorde ikke steinindustrien lønnsom lenger. Betongen hadde overtatt.
