Russiske menn er et offer for eget selvbilde

Hun heter Valentina Matvijenko, og er en staselig dame på 63 år. I 2007 besøkte hun Oslo. Da var hun guvernør i St. Petersburg. Det var ett år før presidentvalg, og vi trodde vi var kvitt Vladimir Putin etter to perioder.

Den gang, som nå, var Fru Matvijenko en ensom svale i russisk toppolitikk. Hun leder det russiske føderasjonsrådet, og er dermed kvinnen med størst politisk innflytelse i landet.

I Oslo rådhus spurte jeg henne om hun var moden til å bli Russlands første, kvinnelige president.

– Nei, verken jeg eller Russland er moden for det – svarte hun.

– Betyr det at russiske mannfolk fortsatt skjemmes bort av sine bestemødre? – fulgte jeg opp med.

– Ja, og av sine koner også, repliserte dagens senatsleder leende, men uten smil i de vakre øynene sine.

• LES OGSÅ: Putins macho-sommer

– Om noen år vil en kvinne lede

Helt på tampen av vinteren i år holdt hun stor pressekonferanse i russisk U.D. Jeg spurte henne om hun var fornøyd med antallet kvinner i russisk toppolitikk.

Da sprakk det for henne. Hun så dypt inn i Dagsrevyens kamera og fyrte av denne bredsiden til oss menn:

– Dere menn tiltar dere retten å tro at dere står over oss kvinner. Dere tror dere er mer kompetente, bedre utdannet og mer kreative. Slik er det ikke! Vi kvinner er dødslei menns konfronterende politikk. Så dere må endre mentaliteten, for matriarkatet er rett rundt hjørnet. Om to-tre år vil Russland ha et nytt lederansikt, og det blir et feminint ett, men det blir ikke meg.

Pressekorpset reiste seg og klappet.

Selvmedlidende, kvinnefiendlige drankere

Sist vinter bestemte jeg meg for å se på alle krimseriene som går i ett sett fra halv åtte til kvart over elleve om kvelden, mandag til fredag, på den hyperkommersielle TV-kanalen NTV, eid av statlige Gazprom. Jeg så det meste.

Plutselig gikk det opp for meg, at disse TV-seriene hadde en ganske god samfunnsbeskrivelse i tillegg til å servere god krim.

Tre trekk ved russiske menns mentalitet går igjen, For det første pælmer de ned vodka, og bare på bånnski, i annenhver scene. Da må de straks lukte på en sitron eller agurk for de har jo magesår hele gjengen.

Alkoholkonsumet i Russland ligger fem ganger over nivået til norsk grøftefyll.

• LES MER: Billig sprit tar liv i Russland
• LES OGSÅ: Russland innfører minstepris på vodka

For det andre er de russiske menn klissete selvmedlidende når de først dummer seg ut, og det gjør de ofte.

Men for det tredje avslutter de systematisk en dialog der deres bedre halvdel tillater seg å være uenige med dem med ordene: «Belærer du meg»?, og dermed er punktum satt for dét ordskiftet.

Mannskultur gjenspeiles i TV-serier

Min nære venn, filosofiprofessor Jaov Svirskij ved Moskvas Statsuniversitet prøvde mer subtilt å forklare meg skavankene, men jeg lot Jasja, som jeg kaller ham, smake russiske menns pisk:

– Vet du, dersom du sier slikt, og på den måten, til en moderne kvinne i Norge, får du friplass på galehus.

Denne uken har Russland største TV-kanal 1 vist spillefilmen «Min eneste feil» som serie etter TV-nyhetene klokken 21.

Filmen handler om en eier av noen gamle fiskebåter øst i Vladivostok og hans to voksne sønner. Skuespilleren som far i huset på 60 år, er tildelt rollen hustyrann. Med ilske, onde øyne sier pater di familias truende på sine moderne sønner i opposisjon «respekterer du meg, eller?».

Det er forordet til en på trynet på russisk maner. Hustyrannen skaffer seg naturlig vis en halvparten så gammel, sårbar kvinne som kone uten at hun har særlig valg.

Problematiske menn, sterke kvinner

Hustyrannen, eller «samodur», er et gammelt begrep i russisk litteratur. Studenter av faget kjenner godt Aleksandr Ostrovskijs skuespill «Tordenværet» fra 1859, der samodur eller hustyranniet var tema.

Den problematiske, russiske mann er en rød tråd gjennom hele den verdensberømte, russiske litteraturen fra 1800-tallet:

Stikkordene er den sterke kvinne og den overflødige mann, lishnij Tsjelovek, som ikke kan gjengjelde følelser.

Det begynte allerede hos Aleksandr Pusjkin i Russlands nasjonalroman på vers, «Jevgennij Onegin», om den 18-årige Tatjana som forelsker seg ulykkelig i hovedpersonen.

Men den langt eldre Onegin ignorerer den purunge Tatjana. Hun gifter seg med den enda eldre Lenskij og de udødeliggjøres alle i Peter Tsjajkovskijs opera Jevgennij Onegin, og mot slutten synger ektemannen Lenskij til sin angrende rival:

«Onegin, jeg vil ikke skjule at jeg elsker min Tatjana! Men hun elsker ikke ham. Lev Tolstojs heltinne Anna Karenina elsket sin mann så lite at hun kastet seg foran toget i desperasjon. Og den analoge antihelten hos Ivan Gontasjarov het Oblomov, så beryktet for sin følelsesmessige avstumpethet, at den litterære Oblomov ble til et verb, hva vil det si å oblomove?».

Menn sitter med bukten og begge endene

Maksim Gorkij viet en hel romantittel til morsfiguren men ikke til farsfiguren. Ivan Turgenev tok i tittels form opp noe som dekker denne ukens TV-serie også: «Fedre og sønner» – en verdensberømt bok.

Russland skal moderniseres, men menn med helt utdaterte holdninger til det annet kjønn og egen betydning, sitter med bukten og begge endene, og drikker seg dritings i ett sett.

«Alle vet at Ivan drikker men ingen vet hvorfor» – kunne Ludvig Holberg fortalt dem til trøst.

Jo da, de har drukket seg ned i gjennomsnittsalder fra noen og 70 år i 1992 til under 60 år i dag, og har vært helt nede i 54 års gjennomsnittsalder, disse khabrye, russkie muzhiki – disse barske, russiske mannfolkene.

Og de drikker av selvmedlidenhet, og er selv ofre for sitt eget ordtak:« En klok mann lærer av andres feil, bare en tosk lærer av sine egne».

Så kjører de bil i fylla på et vis som får deg til å tro at de har stjålet både bilen og bensinen.

– Kvinnenes evne til å tåle og tie reddet Russland

Men den russiske mann er offer for sitt eget selvbilde: Sovjetdikaturet var mannsskapt og Jeltsins 90-tall var mannsskapt.

Kirkens overhode sammenligner tiåret med andre verdenskrig fordi folketallet skrumpet med ti millioner, og forklaringen var ikke utvandringen.

Men belæres av sine kvinner, det betakker de seg for.

Allerede for 30 år siden reiste sosiologen Tatjana Saslavskaja denne opprørets fane mot menn og ble erklært som dissident av Bresjnev & Co, en prostatarammet og mannsdominert partiledelse med gjennomsnittsalder på 75 år.

Da debatten om den brennende sengen kom i forfatterforeningens avis Litteraturnaja Gazeta tidlig på 80-tallet, dreide det seg om kvinner som behandles så forferdelig av sine menn at det rettferdiggjør drap.

Da skrev en kvinnelig pedagogikkprofessor fra Novosibirsk:

«Da den russiske kvinne i sin tid vurderte å underkaste seg sin mann, så var det ikke sin svakhet, men sin styrke hun vurderte».

At kvinnenes evne til å tie og tåle reddet Russland, er uomstridt her til lands, og ikke bare 8. mars.

Grove vitser på kvinnenes bekostning

Kvinnesynet går ikke upåaktet hen i den bitre humors marked heller. Serien med vitser om rampegutten Vova, som er klengenavn på Vladimir, er viden kjent i Russland.

Siden jeg for 44 å siden var i særklasse for gutter med sosiale tilpasningsvansker på Landås Skole i Bergen, henter jeg frem gamle kunster ved å fortelle dere den råeste Vova-vitsen fra Bresjnevtiden på tidlig 80-tall:

Frøken ber småskoleklassen skrive en fortelling til neste dag om hva de gjør hjemme for å ære Bresjnevs parole om at økonomien må være økonomisk.

Neste dag forteller vesle Lisa med hvit sløyfe i håret at mamma legger skalkene i vann så får de leskedrikken kvas gratis, og frøken roser henne.

Guttepjokken Moisje forteller at pappa solgte den gamle Ladaen i forrige uke, men fikk kjøpt en splitter ny Lada på vennskap og kjennskap billigere, og frøken roser den tolkningen av Bresjnev.

På siste benk sitter rampegutten Vova og roper: «vi slengte mutter'n på gata i forrige uke». Forferdet utbryter frøken hva det har å gjøre med at økonomien skal være økonomisk?

Vova ler og sier: «hun dro jo på årene, fatter'n lå ikke lenge med henne, selv tar jeg jo ikke pupp mer heller. Så hva pokker skulle vi med en ekstra munn å mette?».