Rapportene om hvor kostbar Irak-krigen er blitt, er mange. Nobelrprisvinneren Joseph Stiglitz` og økonomen Linda Bilmes bok (The Three Trillion Dollar War) er allerede bestselger på flere språk.
Administrasjonens manglende ærlighet når det gjelder antallet falne og helsestellet viser seg på to plan, skriver Stiglitz og Bilmes, de opererer med klassifiseringer som skjuler det virkelige antall drepte og skadede og de har ikke villet si hva veteranhelsestellet etter Irak koster.
Over 4000 amerikanske soldater har mistet livet, 65.000 er skadet og 100.000 har fått psykologiske senskader. Veteranadministrasjonen må nå sørge for medisinsk behandling for 260.000 personer.
3000 milliarder dollar
Tidligere sa Stiglitz at Irak-krigen ville koste 2000 milliarder dollar. Nå har han økt anslaget til 3000 milliarder dollar. Til sammenligning kostet den annen verdenskrig USA 5000 milliarder dollar, Vietnam 635 milliarder doller og Koreakrigen 445 milliarder dollar.
Anslaget for Irak ligger langt over det Bush-administrasjonen selv har villet innrømme, men så har den til gjengjeld pakket inn mange utgifter i andre departementers budsjetter enn Pentagons.
Bush-rådgiver undervurderte
Lawrence Lindsey, som var Bushadministerasjonens økonomiske rådgiver opererer i sin nyutkomne bok (What A President Should Know, But Must Learn Too Late) med et langt lavere beløp, men likevel mye større enn det han selv trodde da han arbeidet i Det hvite hus.
Før president George W. Bush gikk til angrep på Irak, ble omkostningene anslått til 60 milliarder dollar. Men da Lindsey sa at han trodde utgiftene ville komme opp i 100-200 milliarder dollar, måtte han forlate Det hvite hus. Avvikende oppfatninger ble ikke tålt.
Lindsey mener i dag at de enorme utgifter ikke har ruinert supermakten USA og dersom de ikke hadde innvadert Irak, måtte de likevel tatt store utgifter med å demme opp for Saddam Hussein.
Ingen forbindelse Saddam- Bin Laden
Men her kommer vi inn på et annen alvorlig spørsmål, nemlig begrunnelsene for å gå til krig. Det er ikke lenger den minste tvil om at det var løgner og i beste fall misforståelser George W. Blush og Tony Blair bygde på da de begrunnet angrepet på Irak.
En rekke rapporter, senest fra amerikansk etterretningstjeneste, slått fast at det aldri var noe samarbeide mellom Saddam og Bin Laden. Det eneste de hadde til felles var hatet til USA, men Saddam holdt Al Qaida på lang avstand. Det er en skjebnens ironi at idag har Al Qaida et virkelig fotfeste i Irak.
Ingen masseødeleggelsesvåpen
Heller ikke hadde Saddam Hussein masseødeleggeslesvåpen. Det hadde han da pappa Bush, president George H. Bush, gikk til angrep etter invasjonen av Kuwait. Men masseødeleggelsesvåpnene ble ødelagt, delvis under oppsyn av FN-observatører.
Selv om Irak fortsatt hadde know how og kapasitet til å gjenoppta dette program, var ikke det skjedd da USA og Storbritannia gikk til angrep i 2003. En rekke undersøkelser, også fra representanter for Bush-administrasjonen, har slått fast at Saddam ikke hadde masseødeleggelsesvåpen.
En republikaner innrømmer feil
Anthony D. Cordesman som er en respektert rådgiver ved Center for Strategic and International Studies, skriver i The New York Times at han i fairness overfor Bush-administasjonen må innrømme at at han dengang faktisk trodde at Irak hadde masseødeleggesvåpen og samarbeidet med Al Qaida.
Cordesman er republikaner, men må innrømme at president Bush, visepresident Cheney og forsvarsminister Rumsfeld kastet bort flere muligheter og skadet USAs interesser og anseelses mer enn Lyndon B. Johnson, Robert McNamara og McGeorge Bundy gjorde med Vietnam-krigen.
Irakerne har fått det verre
En annen og vel så alvorlig side ved femårsregnskapet er hva krigen og okkupasjonen har betydd for den irakiske sivilbefolkning. Amnesty International slår i en ny rapport fast at sivilbefolkningen har det verre nå enn før 2003.
Det hersker alminnelig lovløshet, det er utbredt fattigdom og hverken vann- eller elektirsitetsforsyningene fungerer. Helsevesenet er brudt helt sammen. Amnesty International er blant dem som mener at antallet drepte irakere har oversteget 100.000, et tall som er umulig å verifisere med det kaos som har hersket og fortsatt gjelder. Irakerne ble befridd for despoten Saddam, men de ble "befridd" til fattigdom og nød.
Oppgjør om Irak
Det er interessant at i USA er debatten om Irak-krigen kommet raskere enn oppgjøret etter Vietnam. En lange rekke bøker skildrer hvordan de forskjellige aktører opplevde prosessen før krigen startet, og selve krigen og okkupasjonen.
Mange av dem er hvitvasking av egen rolle, som bøkene til ambassadør Bremer III og presidentrådgiverne Feith og Perle. De gir andre skylden for feil de selv begikk. Det samme vil vel tidligere sikkerhetspolitisk rådgiver, nå utenriksminister Condoleezza Rice (populært kalt Condy) gjør når hun går av neste år. Men hennes sviktende rolle avkles allerede i flere bøker (Elisabeth Bumiller: Condoleezza Rice, Robert Draper: Dead Certain: The Presidency of George W. Bush, og Glenn Kessler: The Confidante: Condoleezza Rice and the Creation of the Bush Legacy).
Condy medlem av familien
Da jeg var Washington-korrespondent opplevde jeg Condy flere ganger som en innsiktsfull og klok Russlandskjenner i bakgrunnenssamtaler i det nasjonale sikkerhetsråd. Hennes sjef var den gang Brent Scowcroft, men i en artikkel i The Wall Street Journal sommeren 2002 ("Don`t Attack Saddam!") advarte han mot å gå til angrep på Irak.
Antakelig avspeilet artikkelen også pappa Bush` motforestillinger mot krig. Men George W. Bush nektet i et slags freudiansk kompleks å høre på råd fra faren og hans rådgivere, og Condoleeza Rice var i mellomtiden nærmest blitt et lojalt medlem av Bush-familien.
En viktig republikaner, som hadde avtalt møte i Det hvite hus, fortalte meg at han hadde måttet vente på presidenten fordi denne og Condy lå på kne inne i Det ovale rom og ba "på overtid". Condoleezza Rice kom aldri med noen motforestillinger, men bygget alltid opp om George W. Bushs egne forestillinger.
To kvinner, to ulike syn
Det er interessant at hennes åndelige far og akademiske mentor, professor Josef Korbel, var far til Madelien Albright. De to kvinner som altså begge ble utenriksministre, vurderte Irak-krigen helt forskjellig. Madeleine Albright fortalte biografen Bumiller at hun trodde faren ville ha vært sterkt kritisk til Irak-krigen fordi den "ruinerte Amerikas anseelse i verden" og fordi det ikke hadde vært skikkelige forberedelser ("no forward thinking").
